Maria Magdalena i Maria-evangeliet

Denne artikkelen gir en informativ oversikt over innholdet i Maria-evangeliet. Da Vinci-koden hevder at dette evangeliet støtter teorien om et ekteskap mellom Jesus og Maria. Har Dan Brown i det hele tatt lest evangeliet?

Denne artikkelen er hentet fra Oskar Skarsaunes boks Den ukjente Jesus - Nye kilder til hvem Jesus virkelig var?, s. 83-88, Avenir forlag 2005.
_______________________________

La oss se nærmere på noen avsnitt i det såkalte Mariaevangeliet. I innledningen til dette evangeliet i Turid Nystøl Rians norske utgave, daterer Karen L. King dette skriftet til det annet århundre (tiden 100–200 e. Kr. Se Nystøl Rian, 31–34). Jeg finner ingen grunn til å foreslå noen annen datering, og skal nedenfor gi noen ytterligere argumenter for den.

Dette skriftets begynnelse er ikke bevart. Der teksten nå begynner, er vi tydeligvis midt inne i en dialog mellom Jesus og hans disipler. Vi skal studere denne dialog-situasjonen nærmere om et øyeblikk, foreløpig ser vi litt på dialogens innhold. Den begynner som en dialog mellom Jesus og Peter, der Jesus underviser Peter om at alt det fysiske, skapte, skal oppløses, men også om at disiplene skal undervise alle mennesker om at de har den egentlige sannhet inne i seg: ”Menneskesønnen er inne i dere”. Frelse er derfor ikke frelse fra synd, men består i erkjennelse av vår sanne natur. ”Derfor kom Det gode midt iblant dere, til enhver slags natur, for at den skal restitueres til sin opprinnelse.” Skaden hos menneskene er ”utukten”, tydeligvis et uttrykk for begjæret etter denne verden og dens ting (her finner vi tanker som klinger buddhistiske). ”Materien fødte et begjær uten like.” Etter denne belæringen av Peter ”forlot han (Frelseren) dem.” Dette synes helt klart å sikte til samme scene som er beskrevet i evangeliene og i Apostlenes gjerninger: den oppstandne Jesus taler med disiplene og gir dem i oppdrag å forkynne evangeliet, før han forlater dem for å stige opp til sin Far i himmelen. I Mariaevangeliet skildres både avskjeden, og disiplenes motløshet og sorg i denne situasjonen.

 Da stod Maria opp, hilste dem alle, og sa til sine brødre: ”Gråt ikke og sørg ikke eller nøl, for hans nåde skal være med dere fullt ut og beskytte dere. Men la oss heller prise hans storhet, for han har forberedt oss og gjort oss til mennesker.” Da Maria sa dette, vendte hun deres hjerter til Det gode, og de begynte å snakke sammen om de ord [Frelseren] hadde sagt. Peter sa til Maria: ”Søster, vi vet at Frelseren elsket deg høyere enn [alle] andre kvinner. Fortell oss alt du husker av de ord Frelseren sa til deg, som du (men) ikke vi kjenner, ei heller har vi hørt dem.” Maria svarte og sa: ”Det som er skjult for dere vil jeg gjøre kjent for dere” (Mariaevangeliet 9; her sitert fra Nystøl Rian, Maria Magdalenas evangelium, 36).

Maria forteller så hva Herren viste henne i et syn, men her avbrytes den bevarte teksten av at side 11 til 14 i manuskriptet mangler. Idet teksten fortsetter, er vi tydeligvis midt inne i Marias gjengivelse av slutten av synet. Det handler om sjelens oppstigning til Guds verden, og de hindringer den møter på veien. Disse hindringene er personifiserte laster: [den første er ikke omtalt i den bevarte teksten, men] begjæret er den andre, uvitenheten den tredje, og den fjerde har sju former: mørke, begjær, uvitenhet, dødens impulser, kjødets rike, kjødets tåpelige visdom, vredens visdom. Idet disse kreftene vil overmanne sjelen på nytt, spør de: ”Hvor kommer du fra… eller hvor går du hen…?” Og sjelen svarer: ”Alt det som binder meg er blitt knust, og alt det som omgir meg er overvunnet. Og mitt begjær er utslokt, og uvitenheten er død. I [verden] ble jeg frigjort fra verden… og (fra) glemselens lenker, som er forbigående. Fra nå av går jeg inn til hvilen fra tidens og verdens gang og rytme…”

 Da Maria hadde sagt dette, ble hun taus, for det var så langt Frelseren hadde talt med henne. Men Andreas svarte og sa til brødrene: ”Si hva dere [vil] om det hun har sagt; jeg for min del tror ikke at Frelseren har sagt dette. For sannelig har denne lære merkelige tanker.” Peter svarte og talte om de samme ting. Han spurte dem ut om Frelseren: ”Talte han virkelig med en kvinne uten at vi visste om det? Skal vi alle vende oss om og lytte til henne? Foretrakk han henne fremfor oss?” Da gråt Maria og sa til Peter: ”Min bror Peter, hva mener du? Tror du at jeg selv tenkte ut dette i mitt hjerte, eller tror du at jeg lyver om Frelseren?” Levi svarte og sa til Peter: ”Peter, du har alltid vært oppfarende. Nå ser jeg deg kjempe mot kvinnen på samme måte som mot våre fiender. Men har Frelseren gjort henne verdig, hvem er da du at du forkaster henne? Visselig kjenner Frelseren henne meget godt. Derfor elsket han henne mer enn oss. La oss heller skamme oss og ikle oss Det fullkomne menneske og gjøre ham til en del av oss, slik han har befalt oss…” (Mariaevangeliet, 17–18; Nystøl Rian, 37–38).

Det er mange interessante trekk i denne teksten. Leseren kjenner lett igjen de gnostiske trekkene, jfr. avsnittet om gnostikernes lære ovenfor. [Les en kort orientering om gnostisismen her.] Men vi kjenner også igjen et annet trekk fra det vi allerede har sett: skepsisen hos de mannlige disiplene – her representert ved de to brødrene Peter og Andreas – mot kvinner som mottakere av guddommelig åpenbaring.

Dette motivet støter vi på flere steder i jødisk litteratur fra omtrent samme tid eller litt tidligere (se Bauckham, 271–77). I kommentarer til og gjenfortellinger av bibelske fortellinger, der Gud eller hans engel åpenbarer seg for en kvinne, møter vi i disse tekstene menn som finner dette underlig, ja, som protesterer mot denne prioritering fra Guds side. Det eneste naturlige hadde jo vært at han åpenbarte seg for en mann! Det som videre er påfallende i disse jødiske tekstene, er at tekstene tar kvinnens parti og bebreider mennene deres åpenbare misunnelse i forhold til kvinnene.

Det samme motiv har vi allerede møtt i de nytestamentlige tekstene. Disiplene finner det lite trolig at Jesus etter oppstandelsen skulle ha foretrukket først å vise seg for, og først å tale med, kvinner. Ikke minst er denne skepsis rettet mot Maria Magdalenas fortelling om sitt møte med den oppstandne. Og på samme måte som i Mariaevangeliet, tar også de jødiske og de nytestamentlige tekstene kvinnene i forsvar mot denne type mannlig skepsis. Det er all grunn til å tro at dette forsvar i første rekke er rettet mot mannlig skepsis i de kretser som hver enkelt av tekstene er skrevet blant og for.

Altså: de jødiske tekstene er rettet mot denne type skepsis blant jøder, de nytestamentlige mot anti-kvinnelig skepsis blant evangelienes leserkrets, og de gnostiske tekstene mot samme skepsis blant gnostikere. Her er det altså ikke stor forskjell på de ulike miljøene; samme kjønnsrolletekning synes å ha gjort seg gjeldende i alle tre. Det andre man merker seg, er at skepsisen retter seg mot at kvinner skulle motta guddommelig åpenbaring.

Disse tekstene handler ikke umiddelbart om ledelsesstrukturer og lederroller i de ulike menighetene, og man kan ikke uten videre trekke store slutninger fra det at kvinner mottar guddommelig åpenbaring til det at de bør ha lederroller i menighetene. Jeg mener: det er ikke sikkert at man trakk slike slutninger den gang. Men vi kan selvsagt heller ikke utelukke det. Og det lar seg påvise at senere fikk slike tekster om kvinner som ”apostler” for de mannlige apostlene, stor betydning nettopp i debatter om kvinnenes rolle i kirken – som for eksempel under høymiddelalderen.

Man kan altså vanskelig hevde at gnostikerne generelt var mer positive til ”kvinnelige prester” enn man var i kirken ellers; i hvert fall er ikke tekstene om Maria Magdalena tilstrekkelige som premiss for å hevde dette. Men vi kan heller ikke utelukke det.

I Mariaevangeliet har den mannlige skepsis mot Maria som åpenbaringsmottager fått en ny begrunnelse i tillegg: ikke bare er Maria kvinne, hun formidler en kunnskap som på disiplene virker ”fremmed”. Selv har de lyttet til det Jesus forkynte offentlig, men det han påstås å ha sagt til Maria i et syn og bare til henne, altså i hemmelighet, det kjenner de ikke igjen. Det kan altså se ut som om forfatteren av Mariaevangeliet vil slå to fluer i en smekk: både forsvare kvinner mot mannlig skepsis i egne rekker, og dessuten påpeke at denne type skepsis gjerne helst kommer utenfra, fra dem som påberoper seg Peter som autoritet. Antakelig er det ”kirkelig” kristendom som her er i siktet.

Til slutt: Sier Mariaevangeliet noe om et ekteskap mellom Jesus og Maria. Intet som helst, ikke den minste antydning. Det ville da også vært svært overraskende i en tekst som på gnostisk vis sier nei til kjødelig begjær, nei til de menneskelige lidenskaper. Det er all grunn til å tro at den indre elite i den gruppen som står bak dette skriftet, selv levde i sølibat. Og det være underlig om de samtidig hadde ment at den guddommelige Kristus på dette punkt skulle ha vært begjærets slave, og på et nivå under dem selv.

(Denne teksten er gjengitt med velvillig tillatelse fra Avenir forlag.)