Judas-evangeliet -- en sensasjon?

Kvalifiserer publiseringen av Judas-evangeliet til de store overskrifter?

Av Oskar Skarsaune, professor i Oldkirkens historie
En litt kortere versjon av denne artikkelen
stod på trykk i Vårt Land den 12. april 2006

 

Ny kunnskap?

Den 6. april i år (2006), strategisk plassert i tiden rett før påske, presenterte The National Geographic Society en utgave av det såkalte Judas-evangeliet. Med god sans for publicity ble lanseringen sagt å være en verdenssensasjon. Det er den ikke. Men skriftet selv, Judas-evangeliet, har betydelig interesse fra et forskningssynspunkt. Det gir oss ikke ny historisk kunnskap om de to personene Jesus og Judas, og hendelser på deres tid. Men det beriker vårt bilde av en kristen religionsform i det annet århundre etter Kristus. Vi kaller den gjerne gnostisismen. Hva gnostisismen gikk ut på, vil jeg komme inn på etter hvert som jeg kommenterer skriftet.

 

Når ble det funnet?

Skriftet ble angivelig funnet i Egypt, i en hule nær El Minya, på 1970-tallet. Ikke alt som skjedde da manuskriptet ble utført fra Egypt til Sveits, tåler dagens lys, så de nøyaktige omstendigheter omkring funnet vil kanskje aldri bli helt klarlagt. Manuskriptet befinner seg nå i USA. Det er blant eksperter liten uenighet om at den papyruskodeks som skriftet er en del av, må stamme fra 300-tallet e. Kr. Det gjør også de nå så kjente Nag Hammadi-tekstene, som dette skriftet er svært beslektet med. Språket i boken er koptisk, som betyr egyptisk, folkespråket i Egypt på den tid. Mange slike koptiske tekster fra 300-tallet er oversettelser av eldre greske tekster. Slik er det ganske sikkert også med det koptiske Judas-evangeliet.

 

Når ble det skrevet?

Kirkefaderen Ireneus i Lyon omtaler midt på 180-tallet et skrift som kan være den greske originalen bak den koptiske teksten. ”De [noen gnostikere] hevdet at forræderen Judas var velkjent med disse ting [visse gnostiske spekulasjoner], og at bare han, fordi han kjente sannheten som ingen av de andre [disiplene], iverksatte forræderiets hemmelighet… Gnostikerne har laget en oppdiktet historie om dette som de kaller Judas-evangeliet,” sier Ireneus. Det skriftet Ireneus taler om, må være forfattet senest ti-femten år før han skriver, altså senest på 170-tallet, men neppe før 150 e. Kr. Man kan ikke uten videre gå ut fra at den koptiske versjonen som nå er funnet, og som stammer fra 300-tallet, er helt ut identisk med det greske skriftet Ireneus snakker om. Så vidt jeg kan se, er det tegn som tyder på at det koptiske Judas-evangeliet kjenner til sider ved det egyptiske munkevesen, fra en senere tid. I så fall vil det være mest treffende å kalle den koptiske utgaven en bearbeidet oversettelse.

 

En guddommelig Jesus

Hva inneholder teksten? Svært mange av de evangelie-lignende tekstene av gnostisk opprinnelse inneholder først og fremst dialoger, samtaler mellom Jesus og noen utvalgte av disiplene hans. Disse samtalene tenkes ofte å foregå i tiden mellom Jesu oppstandelse og hans himmelfart. Det er en svært guddommelig Jesus som trer frem i disse tekstene, hans menneskelige sider er helt skjøvet i bakgrunnen. Når Dan Brown i Da Vinci-koden presterer å påstå at Nag Hammadi-tekstene har bevart bildet av Jesus som et vanlig menneske, viser det intet annet enn Browns totale uvitenhet om disse tekstene. I gnostiske tekster er Jesus ofte en guddom i menneskelig forkledning, og denne forkledningen kan skifte. Slik er det også i Judas-evangeliet. ”Ofte viste han seg for disiplene annerledes enn han var, noen ganger som et barn.”

 

Judas og Johannes

Men Judas-evangeliet er uvanlig ved at de samtalene det inneholder, ikke er plassert til tiden etter Jesu oppstandelse. I stedet får vi vite at de fant sted de tre siste dagene før Jesu siste påskeaften, og evangeliet begynner med å skildre Jesu belæring av disiplene under et nattverdlignende måltid. Gjennom dette trekket minner Judas-evangeliet atskillig om Johannes-evangeliet, som også plasserer de mest fortrolige samtaler mellom Jesus og hans disipler til det siste måltid før han døde. Og det er mange trekk som synes å vise at Judas-evangeliet i utstrakt grad bygger på Johannes-evangeliet i Det nye testamente. Av andre nytestamentlige skrifter er Judas-evangeliet åpenbart fortrolig med Apostlenes gjerninger, antakelig også med ett eller flere av evangeliene etter Markus, Matteus og Lukas.

 

Oppdrag fra Jesus?

I Johannes-evangeliet sier Jesus, som en slags kodet melding til Judas: ”Gjør det snart, det du vil gjøre.” Ingen av de andre disiplene rundt bordet ”skjønte hva han mente med dette,” føyer evangelisten til (Joh 13,27-28). Ut fra denne scene i evangeliefortellingen bygger Judas-evangeliet en helt ny fortelling: Det var Jesus selv som hadde gitt Judas i oppdrag å forråde ham; Judas og Jesus hadde denne hemmeligheten sammen. Og Judas visste og skjønte mer enn noen av de andre disiplene. Dette gjelder ikke bare meningen med og nødvendigheten av Jesu død. Judas var den eneste av disiplene som hadde skjønt hva det egentlige i Jesu lære gikk ut på.

 

Hvilket gudsbilde?

Og hva var det? Det får vi et signal om helt i åpningen av evangeliet. Jesus ser og hører at disiplene innleder sitt måltid med en jødisk bønn for maten. I en slik bønn takker man Skaperen av skaperverket for at han gir menneskene brød av jorden. Jesus ler når han hører denne bønnen, og på spørsmål om hvorfor han ler, sier han at disiplene tror de ber til den egentlige Gud når de takker skaperguden. Men dette er feil. Skaperguden, Det gamle testamentes og jødenes Gud, er ikke den høyeste Gud og er ikke den Gud som Jesus kommer fra. Den Gud Jesus kommer fra, har ingen ting med skaperverket å gjøre, og hans mål er å hente den utvalgte generasjon menneskesjeler ut av dette skaperverket. Judas tilhører den utvalgte generasjonen, men ikke de andre disiplene. De er jøder og tilhører de tolv jødiske generasjonene som har latt seg narre av Skaperen, jødenes Gud. Her gir evangeliet uttrykk for klassisk gnostisisme, kanskje også påvirkning fra Markion, ca. 140 e. Kr.

Konklusjon
Judas-evangeliet inneholder blant annet en sterkt allegorisk tolkning av skapelsesberetningen, der troen på at alle mennesker er underlagt englemakter knyttet til stjernene, spiller en stor rolle. I det hele tatt blir man nesten overrasket over hvor ”skole-riktig” gnostisismen i dette skriftet er. På denne måten både bekrefter og utvider det vårt bilde av gnostisismen. Men noen ny og holdbar kunnskap om den virkelige Judas og den virkelige Jesus og hendelsene som de tok del i omkring år 30, altså 130-40 år før Judas-evangeliet ble skrevet, gir dette skriftet oss ikke.