Eksisterer Sion-ordenen?

Stemmer det at Sion-ordenen er en tusen år gammel hemmelig orden? Eller er det bare en liten privat forening grunnlagt i 1956 av en franskmann ved navn Pierre Plantard? Denne korte introduksjonsartikkelen gir noen viktige holdepunkter i spørsmålet.

Da Vinci-kodens handling er bygd opp rundt den såkalte Sion-ordenen og hemmelighetene den angivelig er i besittelse av. ”Fakta”-siden på side 11 i romanen erklærer høytidelig at "Sion-ordenen er en europeisk hemmelig orden som ble grunnlagt i 1099. Denne organisasjonen eksisterer virkelig." På samme side forsikrer Dan Brown at det i 1975 ble funnet dokumenter i Nasjonalbiblioteket i Paris som ”identifiserte en rekke medlemmer av Sion-ordenen, deriblant sir Isaac Newton, Boticelli, Victor Hugo og Leonardo da Vinci.”

 

Sannheten er at Sion-ordenen er et storstilt falskneri av en franskmann ved navn Pierre Plantard. I 1956 dannet han en liten privat forening som han kalte Sion-ordenen. Navnet ble valgt på grunn av et lite fjell i nærheten som het Sion. Han utviklet noen spekulative teorier om tempelridderne fra 1100-tallet der han påstod at den oppdiktede Sion-ordenen var en del av Middelalderens ridderbevegelse og at ordenen eksisterer i all hemmelighet i vår tid.

 

Midt på 1960-tallet produserte Plantard falske dokumenter som inneholdt navn på alle lederne av hans oppdiktede Sion-orden. Han brukte navnene på en lang rekke kjente historiske personer, deriblant Leonardo da Vinci. Han greide å plassere dokumentene i Nasjonalbiblioteket i Paris, men på 1980-tallet ble svindelen avslørt. 

Plantard døde i år 2000, og noen år tidligere hadde han tilstått overfor fransk politi at det hele var en kreativ svindel. Nettstedet www.priory-of-sion.com inneholder en rekke artikler og solid dokumentasjon (også bilder) om Pierre Plantard og hans lyssky bedrifter. At Dan Brown viderebringer denne svindelen som sannhet, er nedslående, men typisk for bokas behandling av historiske fakta.

 

Når man kjenner bakgrunnen for Sion-ordenen, faller hele budskapet i Da Vinci-koden som et korthus. De utallige historiske ”sannheter” som Da Vinci-koden formidler, er for det meste kreativt (men usant) tankespinn. Her er noen få eksempler blant tallrike andre usannheter:

a) Det finnes overbevisende historiske belegg for at Jesus var gift med Maria Magdalena og at de hadde barn sammen.
b) Historikere har påvist at Jesu etterkommere ble inngiftet i den franske kongeslekten.
c) Keiser Konstantin omskrev Bibelen og gav ut en revidert utgave omkring år 325.
d) Det eksisterer dusinvis av alternative evangelier som er eldre og mer troverdige enn Bibelens.
f) Hemmelige ordener besitter kunnskap om Jesus som kirken er livredd for.
g) Da Vincis kunst er full av hemmelige koder.
h) Europas kirkearkitektur er gjennomsyret av feminin kjønnssymbolikk.

 

Alt dette, og mye mer, er tøv og mangler enhver kontakt med historiske realiteter. Men fordi de færreste sjekker i pålitelige historiebøker, lykkes Brown i å lure mange lesere.

(Artikkelen er skrevet av Øivind Benestad og stod i en rekke aviser høsten 2004.)