5 PÅ TOPP
5 viktige artikler
på dette nettstedet:

Last ned video av DaVinci-
seminaret ”Fakta om fleip
som ble fakta” med Bjørn
Are Davidsen.
38 min (WMV 76 mb)

Klikk her for de 5 SISTE
publiserte artiklene


TIPS EN VENN OM
DAVINCIKODEN.INFO


Søk på dette nettstedet:

Hvilke evangelier ble utelukket fra Det nye testamente?

De mest kjente skriftene fra Oldkirken som ikke er med i Det nye testamente, er Thomas-evangeliet, Filip-evangeliet, Maria-evangeliet og Judas-evangeliet. Disse gnostiske skriftene er omtalt og gjengitt i egne artikler under kategorien "Gnostiske evangelier" på dette nettstedet. 

I tillegg finnes det flere andre skrifter som er mindre kjent. Disse kan du lese om her. Verken de gnostiske evangeliene nevnt ovenfor eller skriftene beskrevet i denne artikkelen var noen gang aktuelle for å bli inkludert i Det nye testamente. Hovedårsaken til dette var at de ikke oppfylte det viktigste kriteriet som de fleste var enige om: Alle skrifter som skulle inkluderes måtte være skrevet av apostler eller deres medarbeidere. Ingen tekster skrevet i senere generasjoner ble godtatt, uansett hvor gode, oppbyggelige eller ortodokse de var i sitt innhold. "De apostoliske fedre" er eksempler på slike skrifter. De er eldre enn de gnostiske evangeliene, men ble heller ikke inkludert i Det nye testamente. Les mer om dem her.

Teksten nedenfor er hentet fra Oskar Skarsaunes bok Den ukjente Jesus -- Nye kilder til hvem Jesus virkelig var?, s. 130-137, Avenir forlag 2005.



De viktigste apokryfe skriftene som ikke kom med i Det nye testamente
Ordet ”apokryfe”, som betyr ”bortgjemte”, ble først brukt av kirkefaderen og bibeloversetteren Hieronymus (ca. 400 e. Kr.). Han brukte ordet om slike jødiske skrifter som verken var med i jødenes bibel, eller i kirkens Gamle Testamente (som ofte inneholdt noen flere bøker enn jødenes bibel). Disse bøkene, som verken jøder eller kristne ville ha med i bibelen, kalte Hieronymus ”de bortgjemte” bøkene. Moderne forskere finner mange av dem svært interessante, og kaller dem gjerne ”De gammeltestamentlige pseudepigrafene”. En ”pseudepigraf” betyr ganske enkelt en bok med falsk (pseudos) tittel (epigraf). Et klassisk eksempel er den såkalte Første Enoks bok, der deler av boken utgir seg for å være skrevet av Enok, en av stamfedrene fra tiden før syndfloden.

Senere i kirkens historie ble Hieronymus’ ord ”apokryfisk” brukt om de tilleggsbøkene som fantes i mange kirkelige utgaver av Det gamle testamente, men ikke i jødenes. Disse kom etter hvert til å gå under navnet ”De apokryfe bøker”. Moderne forskere lånte så dette ordet og ga det en ny anvendelse. De brukte det om slike tidlige kristne skrifter som ifølge sin tittel gjorde krav på å være apostoliske, men som var skrevet for sent til å kunne være det. Disse kalte man nå gjerne De nytestamentlige apokryfene.

 

En uheldig følge av denne språkbruken var at mange uinformerte lesere trakk den slutning at den tidlige kirken hadde forsøkt å ”skjule” eller kanskje endog utrydde disse skriftene. Denne misforståelsen er ganske tydelig til stede hos Dan Brown i Da Vinci-koden. Men bøkene var ikke kjent under denne misvisende betegnelsen i den tidlige kirken, og sannheten er at mange av dem var svært populære og mye lest, både blant ortodokse kristne og andre. Og det fortsatte de å være, både i middelalderen og senere, og mye kirkekunst er preget av kunstnernes gode kjennskap til deler av denne ”apokryfe” litteraturen.


Skrifter med ulikt preg og innhold
Det dreier seg om svært forskjellige skrifter, som stammer fra tiden rundt 150 e. Kr. og senere. Felles for mange av dem er at de på ulikt vis ”utfyller” områder av Jesu og apostlenes historie som skriftene i Det nye testamente er tause om. Det gjelder særlig:

 

1) Jesu barndom og oppvekst, ”barndomsevangelier”;

2) Hva Jesus gjorde i dødsriket den tid han lå i graven, ”dødsrikeevangelier”;

3) Hans undervisning av disiplene i de 40 dagene mellom hans oppstandelse og himmelfart, såkalte ”åpenbaringsdialoger mellom Frelseren og hans disipler.”

 

Jeg behøver neppe å understreke at disse ”evangeliene” ikke inneholder historisk pålitelige informasjoner om hva den historiske Jesus sa og gjorde. Til det er de skrevet alt for sent, og deres legende-karakter er åpenbar for alle.

 

Videre har vi to kategorier ”Apostelgjerninger”:

 

4) Hva skjedde med apostlene i det tidsrom som Apostlenes Gjerninger i Det nye testamente ikke sier noe om;

5) Hva skjedde med de apostlene som Apostlenes Gjerninger forteller lite eller ingen ting om?

 

Her følger korte omtaler av noen av de viktigste skriftene i hver av de fem kategoriene.

           

1) Barndoms-evangelier

 

Jakobs Protevangelium fra ca. 150 e. Kr. er en from fortelling om Jesu mor Maria, hennes liv og oppvekst, og om begivenhetene rundt Jesu fødsel. Her får vi for eksempel vite navnene på Marias foreldre, Joakim og Hanna (Anne), og vi får den kirkelig ”korrekte” forklaring på at Jesus hadde brødre og søstre, til tross for at forfatteren av dette skriftet mener Maria forble jomfru også etter å ha født Jesus. Forklaringen er at Josef var enkemann da han ektet Maria, og at Jesu søstre og brødre stammet fra Josefs forrige ekteskap. Skriftet var umåtelig populært allerede i oldkirkens tid, og ble i middelalderen kilde til mye kirkelig kunst. Det var også en viktig støtte for det katolske dogme om Marias evige jomfrudom. Den eneste grunn til at det ikke ble innlemmet i Det nye testamente var at mange var klar over skriftets legendepreg, og visste at det ikke var ”ekte”, altså ikke skrevet av den påståtte forfatter Jakob.

 

Thomas’ barndomsevangelium er fra det 2. eller 3. århundre e. Kr. og inneholder oppbyggelige legender om Jesu gjerninger i hans barndom, før besøket i templet som 12-åring (som er fortalt hos Lukas). Mange kjente legender om Jesu undergjerninger som barn stammer herfra.

 

2) Dødsrike-evangelier

 

Bartholomeus-evangeliet er fra det 2. eller 3. århundre e. Kr.; deler av skriftet kan være av senere dato. Bartholomeus spør den oppstandne Jesus hva han gjorde under sitt opphold i dødsriket, og får utførlige svar på dette. For så vidt kan evangeliet også regnes til kategorien ”åpenbaringsdialoger”.

 

Nikodemus-evangeliet stammer, i sin bevarte form, fra det 6. århundre etter Kristus, men inneholder eldre deler. Det var meget utbredt og lest i middelalderen, og fungerte som kilde til flere av forfatterne av de middelalderske gralsfortellingene. Det var her de hentet fortellingene om Josef av Arimatea som samlet opp Jesu blod da han tok Jesus ned fra korset, og legenden om soldaten Longinus som stakk sin lanse inn i Jesu side på korset. Siste del av evangeliet, ”Nedstigningssagaen”, er ett av de første latinske skrifter som ble oversatt til gammelnorsk. Evangeliet ”supplerer” også de kanoniske evangelienes lidelseshistorier med ”vitnesbyrd” fra flere av de involverte, for eksempel Pilatus og øversteprestens sønner.

 

Peters-evangeliet er fra andre halvdel av det annet århundre. Siden dette evangeliet bare er ufullstendig bevart, er det vanskelig å si noe sikkert om sjangeren. Det er mulig at dette evangeliet kan ha lignet ganske mye på de nytestamentlige evangeliene hva sjanger angår. Den delen som er bevart, gjengir fortellingen om Jesu død, begravelse og oppstandelse, utsmykket med langt flere underfulle trekk enn i de nytestamentlige evangeliene. Hele folket er tilskuere når Jesus går levende ut av graven, han ledsages av to engler som er så store at deres hoder når til himmelen, selv har han også kosmiske dimensjoner, og hans hode er over himmelen.

 

Da en biskop i Antiokia, Serapion, fikk høre at en menighet i nabolaget brukte dette evangeliet, godtok han det først, fordi han regnet med at menigheten selv kunne bedømme skriftets innhold. Men da han fikk anledning til å lese det, anbefalte han menigheten å legge dette evangeliet til side, fordi dets innhold ikke stemte med den tradisjon menigheten i Antiokia hadde fra Peter. Muligens sikter biskopen her til Markusevangeliet. Det er interessant at biskopens hovedinnvending mot Petersevangeliet er at det fraskriver Jesus virkelig smerte under korsfestelsen, ”han tidde som om han ikke hadde kjent noen smerte.” Det er denne fornektelse av Jesu sanne menneskelighet biskopen særlig har å utsette på dette evangeliet.

           

3) Åpenbaringsdialoger mellom den oppstandne og disiplene

           

Apostelbrevet er fra midten av det 2. århundre. Det inneholder en utførlig gjengivelse av den oppstandnes belæring av apostlene, fremstilt slik at de spør, og Jesus svarer. I innhold er dette skriftet helt «ortodokst». Men ellers var denne sjangeren en av gnostikernes yndlingssjangre. I flere av de gnostiske ”evangeliene” er det den oppstandne som meddeler disiplene den hemmelige visdom som han ikke åpent kunne gi dem del i før sin død, da han underviste offentlig. Dette har vi sett eksempler på allerede i avsnittene om Maria-evangeliet og Filip-evangeliet.

 

4) Apostel-akter som «supplerer» og viderefører fortellingen i Apostlenes Gjerninger

 

Paulus-aktene forteller om det som hendte med Paulus etter det punkt der Apostlenes Gjerninger slutter. Foruten om Paulus fortelles mye om en av hans kvinnelige disipler, Thekla. Boken er antakelig skrevet rundt midten av det annet århundre. Den ble senere svært populær og mye lest, og det finnes en Thekla-grav og en Thekla-kult i Lilleasia. Men den presbyteren som ble avslørt som aktenes virkelige forfatter, ble avsatt fra sitt embete, til tross for at han unnskyldte seg med at han hadde skrevet dem «av kjærlighet til apostelen». Innholdet i disse fortellingene er helt ortodokst, teologisk sett. Dette viser at man i menighetene i den oldkirkelige perioden slett ikke var kritikkløse og godtok hva som helst, om det bare var oppbyggelig og i overensstemmelse med rett lære.

 

Peters-aktene forteller om hva Peter gjorde og opplevde etter den knappe notisen

i Apg 12,17, der Peter forsvinner ut av historien «og drog til et annet sted». I den bevarte

del av teksten får vi først høre hvordan Paulus grunnlegger menigheten i Roma, så

hvordan trollmannen Simon fører menigheten vill, og så hvordan Peter reiser til Roma

og effektivt bekjemper Simon. Til slutt følger en fortelling om Peters martyrium i Roma. Boken har en svært folkelig fortellerstil, antakelig skrevet i andre halvdel av det 2. årh. Flere trekk fra beretnoingen om Peters martyrium har gått over i kirkekunsten, blant annet at Peter ble korsfestet med hodet ned. Også dette skriftet har et helt ortodokst teologisk innhold.

 

5) Apostel-akter om apostler som Lukas ikke forteller om i Apostlenes Gjerninger

 

Thomas-aktene stammer fra den syriske kirken, og er sterkt asketisk preget. Apostelen

forkynner mot ekteskapet og for sølibatet. Han kommer til slutt til India, og dør der. Boken er fra det andre eller tidlige tredje århundre.

           

Andreas-aktene er noe senere. Disse apostelaktene har et tydelig gnostisk preg.


Frusterende taushet

Ser en samlet på disse skriftene, er det ett trekk som går igjen: Alle skriftene «utfyller» 
spennende «huller» som de kanoniske skriftene i Det nye testamente er tause om. Det er ikke vanskelig å skjønne drivkraften bak produksjonen av disse skriftene. Flere av hullene i den nytestamentlige fortellingen er det ganske frustrerende å ikke høre noe om, sett fra den fromme fantasis synspunkt.

 

Hvorfor forteller Lukas at Jesus i 40 dager etter sin oppstandelse underviste disiplene og «åpnet skriftene» for dem, når han ikke gjengir innholdet i en eneste av de «bibeltimer» mesteren den gang gav disiplene? Slike og lignende «tausheter» i de kanoniske evangeliene, og i Apostlenes Gjerninger, er egentlig ganske oppsiktsvekkende og påfallende. De kan vanskelig forklares på annen måte enn at der evangelistene manglet sikre tradisjoner som kunne fylle hullene, der lot de være å gjøre det. Indirekte vitner disse ”hullene” om evangelistenes ganske nøkterne historiske orientering – de tillot seg ikke å dikte fritt der de ikke hadde kilder.

 

I de apokryfe skriftene er det nettopp dette man tillater seg, til dels ganske frimodig, og med betydelig fortellerglede. Det forklarer skriftenes store utbredelse og popularitet som «folkelesning», men også skepsisen mot dem og avvisningen av dem som kanon-kandidater blant de mer historisk nøkterne ledere i menighetene.

 

Ambivalent holdning
Og dette fortsatte å være slik også senere, ikke minst i middelalderen. Man kan antakelig best karakterisere kirkens holdning til de apokryfe skriftene som dyp ambivalens. På den ene siden verdsatte man disse skriftenes utvilsomme oppbyggelige og folkepedagogiske verdi, og man lot villig kunstnere utsmykke kirkene med scener fra de apokryfe fortellingene. Men samtidig fastholdt man at disse skriftene ikke kunne ha samme status som autoritative og troverdige beretninger om Jesus og den første menighet som de nytestamentlige skriftene hadde, siden disse var de eneste som med sikkerhet stammet fra første og andre generasjons disipler.

 

Dette er en bedømmelse som moderne historikere bare kan si seg enig i. I skarp motsetning til hva som hevdes i Da Vinci-koden, er de apokryfe skriftene generelt preget av at de sterkt nedtoner Jesu menneskelige side, og ensidig betoner hans guddommelige egenskaper. Det Dan Brown hevder i Da Vinci-koden, er det bare mulig å hevde for en som ikke har lest disse skriftene.

 

Til alle som spør hvorfor disse skriftene ikke ble innlemmet i Det nye testamente, har jeg et enkelt råd: Les dem! Dette er nå enkelt å gjøre ved at man skaffer seg bindet Apokryfe Evangelier i serien Verdens Hellige Skrifter, utgitt av De norske Bokklubbene. Når man har lest disse tekstene, kan man med sikkerhet vite at man på dette punkt har gjort et langt grundigere research-arbeid enn Dan Brown, for han kan ikke ha lest et eneste av disse evangeliene.

(Denne artikkelen finnes også under headingen Gnostiske evangelier på dette nettstedet. Artikkelen er gjengitt med velvillig tillatelse fra Avenir forlag.)



Utskriftsversjon Utskriftsversjon





SIDENE ER LEVERT AV EDB TOTALPARTNER AS   OPPDATERES MED EREDAKTØR