5 PÅ TOPP
5 viktige artikler
på dette nettstedet:

Last ned video av DaVinci-
seminaret ”Fakta om fleip
som ble fakta” med Bjørn
Are Davidsen.
38 min (WMV 76 mb)

Klikk her for de 5 SISTE
publiserte artiklene


TIPS EN VENN OM
DAVINCIKODEN.INFO


Søk på dette nettstedet:

Hellig bløff

Av Bjørn Are Davidsen [1]

 

Den viktigste kilden til Da Vinci-koden er en moderne konspirasjonsklassiker, Hellig Blod, Hellig Gral.  Ettersom boka bygger på en blanding av bløff og spekulasjoner, er det forbausende at den møtte så få motforestillinger da den kom ut på norsk i 2004, over 20 år etter den engelske utgaven. Cappelen bokklubb skrev til og med i en omtale at ”Bokas konklusjon og dokumentasjonen er overbevisende, og for mange sjokkerende og endog farlig. Uansett dine synspunkter er dette en bok du ikke vil kunne legge fra deg - spennende som en thriller. Og den er sann". 

Vi skal ikke se bort fra at dette er en litt klossete måte å si at boka ikke er en roman. Men det er mer nærliggende å anta at man faktisk tror at boka avslører sannheten om Jesus og mysteriet med presten Sauniere i Rennes-Les-Châtteau .

 

Presten som fant en skatt

I juni 1885 ankommer en ny prest til landsbyen Rennes-Les-Châtteau, noen mil fra Carcassone. Saunière låner penger til oppussing av den gamle kirken. Historien som siden fortelles er at han finner gamle pergamenter som er plassert i en hul gotisk søyle over hundre år før. To av rullene inneholder ættetavler, en fra 1244, en annen fra 1644. Resten er tilsynelatende vanlige latinske tekster fra Det nye testamentet, men viser seg å være koder.


Når kodene tolkes kommet Sauniere på sporet av en stor hemmelighet. Etter å ha vært i kontakt med flere fremstående personer i samtiden begynner hans pengeforbruk å stige dramatisk. Han bruker titalls millioner kroner på ny vei og vanntilførsel til landsbyen. Han lar reise et tårn på eiendommen – Magdalena-tårnet – og et stort hus, Villa Bethania.


Og kirken får bisarre dekorasjoner. Over inngangen ser man en latinsk tekst som lyder TERRIBILIS EST LOCUS ISTE – ”dette stedet er fryktelig”. Det første man ser innenfor døren er en statue av demonen Asmodeus, som bærer døpefonten på sin rygg. Denne lystdemonen er i det apokryfe skriftet Tobias bok beskrevet som vokteren av skjulte skatter og som den som bygget Salomos tempel. Han er kanskje også katarenes skapergud.


Sauinère utsmykket kirken med merkelige bilder. På ett bæres Jesus inn i graven midt på natten, mens fullmånen kaster bleke skjær. Eller bæres han ut av graven?


Også Sauinères død har merkelig trekk. Han fikk slag 17. januar 1917, men en kvittering viser at kisten hans ble kjøpt 12. januar. Presten fra nabosognet kom for å gi ham dem siste olje. Han kom fort ut igjen, dypt rystet. Det fortelles at han aldri smilte igjen og havnet i dype depresjoner i måneder. Sauniere døde fem dager etter slaget.


Hans arving var en dame han hadde delt livet med siden 1885, Marie Denarnaud. Hun levde til 1953, men tok hemmeligheten med seg i graven, selv om hun rett før sin død hadde lovet å fortelle den til kjøperen av Villa Bethania – Noël Corbu. Det er denne historien som Michael Baigent, Richard Leigh og Henry Lincoln, ville trenge bak da de skrev Hellig Blod Hellig Gral. Hvilke hemmeligheter hadde Sauinère? Hvor kom pengene fra?

 

Hva var hemmeligheten?

Baigent, Leigh og Lincoln (BLL) finner ikke svaret i gull, tempelskatter eller kongegraver fra dette historisk sett turbulente området i Sør-Frankrike. I stedet ser de etter en hemmelighet. Noe som var viktig i Sauniers samtid, og kanskje for vår.


Etter hvert som BLL undersøkte saken dukket det opp flere spor. Et maleri til den store 1600-tallsmaleren Poussin kunne skjule hemmeligheter. Det var derfor interessant å se meldingen som Abbed Louis Fouquet skrev til sin bror, den franske finansministeren, Nicolas Fouquet, etter å ha besøkt maleren. Poussin hadde “fordeler som til og med konger skulle slite med å få ut av ham, og som, i følge ham selv, det er mulig at ingen vil gjenoppdage på mange århundrer. Og videre at disse ting er så vanskelige å oppdage at intet annet på denne jord akkurat nå vil vise seg å gi en større eller like stor lykke”.[2]


Bildet viser én kvinnelig og tre mannlige gjetere foran en gravstein med innskriften ”ET IN ARCADIA EGO”, som også er en del av løsningen på koden Sauniere skal ha funnet. Landskapet i bakgrunnen minner om området rundt Rennes-Les-Châtteau.


Dette støttes av en virkelig grav ti kilometer unna.


BLL kommer i kontakt med en som hevder å sitte inne med store hemmeligheter. For siden 1956 hadde en ”mengde relevant materiale blitt bevisst og systematisk lekket ut, bit for bit”.[3]  Vi føres inn i en verden av alternativer til tradisjonell kristen tro. Man får se tekster som tyder på at det ikke er ”jomfru Maria som er kristendommens morguddinne, men tvert i mot Maria Magdalena – kirken i Rennes-Les-Châtteau er viet til henne, og det var i hennes navn at Sauinère satte opp sitt tårn”.[4]


Men hvorfor var Maria Magdalena så viktig for Sauniere? Det måtte være en stor og rystende hemmelighet. BLL finner svaret i at hun var Jesu kone. Siden det ikke bare var vanlig for jødiske menn å være gifte, men rett og slett en selvfølge,[5] ville det vært direkte oppsiktsvekkende om Jesus ikke var gift. Og ser man etter i evangelier og gnostiske skrifter finner man tegn på dette.
I det såkalte Filipsevangeliet fra ca. 180 nevnes at ”Frelserens ledsagerske er Maria Magdalena”. Apostlene er fornærmet fordi Jesus elsket henne ”høyere enn alle disiplene og pleide ofte å kysse henne på munnen”.[6]

 

Sionsbrødrene

Sporene leder rett og slett mot en dypere sammenheng bak en rekke esoteriske retninger og bevegelser, inkludert tempelridderne, Sionsbrødrene. Denne ordenen har egentlig vært den styrende kraft bak viktige begivenhetene i europeisk historie. Målet er å gjeninnføre det franske merovingerstyret i en rekke europeiske land. Og dette er til og med legitimt – både juridisk og moralsk – i og med at merovingernes slektslinje, og dermed deres kongelige blod, har kommet inn i en rekke adelige og kongelige familier.


Sionsbrødrene har vært ledet av mange av de mest prominente personene i kulturhistorien, som Leonardo, Newton og Debussy. Hovedinformanten viser seg å være en franskmann, Pierre Plantard og ”stort sett all informasjon som var sluppet ut i løpet av de siste 25 år eller så, på en eller annen måte kunne føres tilbake til ham”.


BLL landet på at hemmeligheten handler om at Jesus var gift og fikk barn. Det er hans arvinger som har skapt denne positive konspirasjonen som gjemmer seg i vår histories kulisser. Målet er intet mindre enn ”et teokratisk, forenet Europa; en trans- eller paneuropeisk konføderasjon sammenføyd til et moderne imperium som skal regjeres av et dynasti av Jesu etterkommere. Dette dynastiet ville ikke bare sitte på en trone med politisk eller verdslig makt, men antakelig også på Sankt Peters trone i Roma.[7]
Med den informasjonen og den type fakta Sauinère satt inne med, var det bare å sette i gang å presse penger av Vatikanet. 

Selv om fortellingen vi her har gjengitt noen hovedtrekk fra, er spennende, byr den på en rekke problemer. Det minste problemet er at fortellingen ikke er sann.

 

Hva gjemmer seg bak hemmeligheten?

I realiteten tok ikke pater Saunière med seg noen store hemmeligheter i graven, hverken om skatter eller ordener. Gåten startet ikke i juni 1885, men i påsken 1955. Målet var ikke å finne en skatt, men å trekke kunder til en nystartet restaurant. Noël Corbu, som hadde kjøpt Sauinères eiendom, ønsket seg kunder. Corbu var ikke dummere enn å se muligheter i historien om den eksentriske pateren. Dermed er den dag i dag alternativhyllene i bokhandlene fulle av spekulasjoner om dette.


For det første var Saunières pengebruk langt lavere enn eventyret vil ha det til. Offentlige papirer[8] viser at han brukte omtrent 70 000 franc på sine prosjekter. Eiendommen ble verdsatt til 18 000 franc i 1913, i forbindelse med et lån han trengte. Han hevdet å ha brukt 200 000 franc på eiendommen, men det var en avledningsmanøver for ikke å bli tatt for ulovlige inntekter fra salg av sjelemesser. Man har til og med kopi av regnskapet hans for dette salget.[9]


Slik kan man ta fortsette opprullingen. Vestgotersøylen der pergamentrullene skulle være funnet var ikke. Det øker heller ikke sannsynligheten for at noen kan ha plassert dokumenter i den i før Saunières tid, søylen er en imitasjon fra 1890. 


Ser vi nærmere på Saunières mystiske kirke, rakner BLL’s mange mysterier. Innskriften over inngangen viser seg å stamme fra 1. Mosebok 28, der Jakob får se stigen med englene som klatrer opp og ned. Da han blir klar over at Herren er på dette stedet, uten at han selv visste det, blir han grepet av frykt. ”Hvor skremmende dette stedet er! Her er Guds hus, her er himmelens port.” Og dette er rett og slett standard innledning på en katolsk kirkevigsling. Budskapet er ikke verre enn at man nå er kommet inn i Guds hus og dermed bør vise respekt. Uansett om årsaken er at forfatterne av HBHG ikke vet dette, eller ikke vil formidle det, gir det dem lite ære. I stedet bidrar det til å etablere et mønster av mystikk som dermed styrer lesernes tolkninger.


Beveger vi oss inn i kirken, oppdager vi at mye handler om Saunières politiske syn. Døpefonten symboliserte gjenopprettelsen av monarkiet, demonen var republikken som måtte overvinnes. Det er ikke tilfeldig at dette ble laget like før presidentvalget i 1898. Navnet Asmodeus dukket ikke opp før lenge etter Sauinère, første gang i Gerard de Sedes bøker på 60-tallet.


Med dette i bakhodet blir heller ikke stemningen påtagelig magisk når vi ser på de andre utsmykningene i kirken heller. Utsmykningene tilhører alminnelige postordrekataloger fra 1890-tallet. Leverandøren, det Toulouse-baserte selskapet Giscard & co, brukte til og med Sauinère i sin markedsføring på denne tiden. Det forhindret ikke Michael Baigent fra å bruke en av utsmykningene som ”bildebevis” i en debatt på Bokbadet i 2005, sammen med dokumentasjon på at det i middelalderen var en offentlig orden som brukte Sionsnavnet[10]. Han gikk ikke inn på hvordan eksistensen av en offentlig orden kunne bevise eksistensen av en hemmelig, eller hva utsmykninger i en fransk kirke skulle fortelle historikere om en person fra et par tusen år før.

 

Plantard og hemmelige ordener

Ikke særlig overraskende er det nettopp informanten bak mye av eventyret i Hellig Blod Hellig Gral som skapte oppspinnet om Sionsbrødrene. Den store skjulte ordenen som i skjul styrer Europa og som sitter inne med bevisene på Jesu egentlige familie, er grunnlagt i 1956.


Pierre Plantard var ingen nøytral person med et velment ønske om å dele av sin rike kunnskap. For Plantard var det et poeng å avvise jøder og ”jødisk frimureri”. Han var sterkt reaksjonær med innslag av antisemittisme og fransk rojalisme. Inspirert av konspirasjonstenkere fra 17-1800-tallet, som Barruel, Robison og von Hammer-Purgstall spredde han historien om undergravende krefter. Stafetten startet med manikeerne og gnostikerne og gikk via katarene, assasinerne og tempelridderne, til frimurerne og jakobinerne.[11] Hammer trakk forbindelsen mellom tempelridderne og den hellige gral, som han så på som et symbol på den gnostiske erkjennelsen disse farlige gruppene forsøkte å utbre. Tilsvarende fantaserte han om en universell modergud og om at hekser egentlig tilba hedenske guder. Ikke uventet ønsket han å rettferdiggjøre kirkens og kongemaktens behandling av hekser.


I en rask snuoperasjon ble imidlertid forestillingen adoptert av disse hemmelige gruppene selv. Det ble brukt som bevis på at de stod i en lang tradisjon av gode revolusjonære krefter med liberale og opplyste verdier. Og at de satt inne med en hemmelig kunnskap som truet selve grunnlaget for den kristne tro som myndighetene gjorde bruk av for å bekjempe dem.


Plantard trakk store veksler på sitt miljøs reaksjonære tradisjoner. Han forbød jøder å være medlem av organisasjonene han stiftet. Under navnet Pierre de France publiserte han det antijødiske bladet Vaincre, selv om han etter krigen prøvde å vri seg unna ved å si at oppgjørene med jøder i bladet egentlig var skjulte budskap til motstandsbevegelsen. Da han stiftet Sionsbrødrene i 1956, var det kanskje ikke tilfeldig at det var en noe mindre kontroversiell politisk agenda som lå bak. Formålet var rett og slett opprinnelig kun å bekjempe høye husleiepriser og foreningen fikk da heller ingen lang varighet. På 1960-tallet tok han den imidlertid opp igjen og koblet inn sine gamle forestillinger. Sammen med et par andre medlemmer laget han så støttende dokumenter som de plasserte på Nasjonalbiblioteket i Paris. [12]


Plantard ble imidlertid fort avslørt av sine medsammensvorne – i forbindelse med en pengekrangel på 70-tallet. Og da han forsøkte å lage nye vrier på Sionsbrødrene i 1989, havnet han i retten. Han tilstod det hele under ed i en rettssak i 1993.[13] Han fikk en alvorlig advarsel for svindel og avsluttet alt som hadde å gjøre med Sionsbrødrene.

 

Avslørt på 1970-tallet

Leser man Hellig Blod, Hellig Gral, er det pussig å se at uansett hvor mye Plantard smurte på, ble dette tatt som tegn på ”historiske fakta” – og ikke som en fanatikers noe forvrengte verdensbilde. Det hele var til og med avslørt av de medsammensvorne allerede på 1970-tallet. Plantard må ha betraktet forfatterne med atskillige hevete øyenbryn når de så begjærlig bet på agnene han kastet ut. Og selv om Baigent, Leigh og Lincolns agenda til dels var motsatt av Plantards – spesielt på det religiøse området (Plantard gjorde for eksempel selv aldri krav på å være etterkommer av Jesus) – må han ha moret seg i rampelyset boka skapte.


Ved siden av Plantard stod den surrealistiske kunstneren Philippe de Chérisey bak kodene i HBHG, og forfatteren Gérard de Sède. Kontrakten til de Sèdes bok L’Or de Rennes fra 1967, der kodene først ble presentert, viser betalingen Chérisey fikk for pergamentene. Han er for øvrig kjent for en rekke andre litterære parodier, i god surrealistisk ånd.[14]


Også opplegget med at kisten var bestilt flere dager før Saunières død rakner. Det viser seg i stedet at man ventet i seks måneder etter hans død med å kjøpe kisten. Dermed er


”12. Juin” 1917 blitt feillest til ”12. Jan” 1917.  Det er heller ingen ting som tyder på at presten som kom for å gi den siste olje,
abbed Rivière, var synderlig påvirket av møtet med Saunière.[15]


Hva med brevet fra abbed Louis Fouquet til sin bror Nicolas Fouquet? Mye tyder på at det rett og slett handler om kunnskaper om forfalskninger av kunstverk og antikviteter. Slike ting kunne man også den gang tjene gode penger på. Og det er rettet til en finansminister som like etter ble fengslet på livstid for svindel og underslag. Han trengte nok uten tvil sårt noen tips som kunne rette opp økonomien, noe broren kan ha vært klar over.


Koden i maleriet til Poussin – ET IN ARCADIO EGO – har nok en mer nærliggende forklaring i at det er en påminnelse om at vi alle skal dø, selv om vi i øyeblikket lever godt. Det styrker ikke saken at graven som angivelig skal være stedet der Poussins malte sitt maleri ble anlagt av en amerikaner (Louis Bertram Lawrence) i 1933 for å romme hans mor og bestemor, samt to døde katter. [16] En gravstein fra 1903 på samme sted ble gjenbrukt. [17] Dette er en standard type grav som det er mange av i Frankrike. Og høydene i bakgrunnen ligner slett ikke på de man ser på Poussins maleri.

 

Skjulte budskap i Bibelen?

BLL aner nok at de kan møte innvendinger og passer dermed på å ha en slags kledelig avstand til eget stoff. Dette skaper inntrykk av at de selv er seriøse og har en god teori, selv om kildene ikke er spesielt gode. Etter at leseren har vandret i dette selverklærte ”evigvoksende nettverk av forføreriske hentydninger, utfordrende antydninger og mulige kryssreferanser og forbindelser, i tre fjerdedeler av boka[18], vedgår forfatterne at selv ”om det var fristende å akseptere teorien slik den var, var den for løs og hvilte på et altfor tynt grunnlag. Selv om den gav forklaring på mange spørsmål, kunne teorien i seg selv ikke bevises. Det var fremdeles for mange huller i den, for mange uoverensstemmelser og unormale forhold. Det var for mange løse ender[19]”. 


BLL innser at de bygger på tynne og tendensiøse tolkninger og må for skams skyld bruke siste fjerdedelen av boka på å forsøke å komme seg på mer trygg grunn. ”Før vi kunne vurdere å akseptere hypotesen på alvor, måtte vi finne ut om det fantes ordentlige beviser som støttet den”[20]. Og det mener de så avgjort å finne - i Bibelen. Hvis man leser også den som om den er skrevet i kode.


Baigent, Leigh og Lincolns behandling av de nytestamentlige skrifter kan vanskelig tolkes som noe annet enn et spill for galleriet. De som kjenner til stoffet vet at dette ikke på noen måte holder mål. Overfor andre lesere omgår BLL dette ved å vise til at det i dag finnes et stort spekter av kristne grupperinger. Dette brukes for å sannsynliggjøre at det må ha vært på samme måten blant de første kristne og at det dermed er umulig å vite hvem av disse som hadde rett. Ikke minst blir det som BLL ser som uoverensstemmelser evangeliene i mellom brukt til å styrke troen på at det gjelder det å lete etter skjulte, underliggende budskap.


Spillet fortsetter med en svært selektiv fremstilling av hvordan skriftene som utgjør Det nye testamentet ble utvalgt. Slik dette beskrives i HBHG, er det vanskelig å konkludere med annet enn at hele prosessen bestod i at biskop Athanasius etter forgodtbefinnende satte opp en liste i 367, og at denne så ble offisielt godkjent på et kirkemøte i 397[21]. Og siden dette skjedde såpass vilkårlig, er det fritt frem for oss i dag å velge helt andre skrifter. For, sies det, flere av de ”utelukkede bøkene har et fullverdig krav på å representere historisk sannhet[22]. Forfatterne synes ikke kjent med at manuskriptfunn, sitater i de yngste delene av Det nye testamentet (man regner med at 2. Petersbrev er fra ca. 120) og sitater hos kirkefedrene på 100-tallet, for historikere ellers tyder på en rimelig fast samling av tekster allerede mellom år 150 og 200.[23] 

 

Det hemmelige Markus-evangeliet

HBHG går videre med å slå fast at Bibelen har ”også vært gjenstand for en temmelig omfattende redigering, sensur og revisjon[24]. Kronbeviset legges frem, nærmest triumferende. Dette handler om et funn gjort av professor Morton Smith i 1958, en av de få fagpersonene HBHG støtter seg til. Ser vi etter, oppdager vi at forfatterne passer på å bruke professortittelen hver eneste gang Smith nevnes. Og det som professoren fant, var et brev fra en av de tidlige kirkefedrene, Klemens av Alexandria. Her leser vi hvordan kirken bør fordreie små sannheter for å fremme høyere sannheter, ikke minst at det finnes en hemmelig del av Markusevangeliet som Klemens så gjengir deler av. HBHG finner her støtte for tesen om at Det nye testamentet er et bevisst bedrag laget for folk flest, mens kirkefedrene satt inne med en høyere visdom.  Problemet er bare at mye også her tyder på at brevet er en moderne forfalskning.


For det er ikke slik at Smith fant et skrift som kan dateres tilbake til antikken. I stedet viser han til en håndskrift - skrevet med greske bokstaver i 1700-tallsstil - på de to siste blanke sidene i en bok fra 1646. Denne tilhørte ikke den type bøker som klosteret ellers hadde i sitt bibliotek – dette var ikke fra noen gresk-ortodoks bok. En av de få som kunne klart å konstruere en slik skrift var Smith selv. Sidene er heller ikke tilgjengelig i annet enn fotografier – tatt av Smith. Dermed har man fjernet muligheten for at noen kan sjekke når blekket i håndskriftet egentlig er fra.


Håndskriftet bærer også alle tegn på at det er skrevet av en som ikke var godt trent i dette, og som ikke klarer å skrive flytende, spesielt i starten. Dette er et vanlig kjennetegn på forfalskning.


Pussig nok viser det seg også at denne hemmelige delen av Markus er satt sammen av løse tekststykker fra Markus- og Johannes-evangeliet, med noen små innslag fra Matteus. En av de fagfolkene som kunne klart å sette sammen en slik tekst på gresk er Smith.


Tilsvarende har Klemens-brevet mistenkelig mange av Klemens karakteristiske formuleringer – i større tetthet enn i noe annet Klemensbrev. En av de få fagfolkene som kunne klart å lage et slik brev er Smith. I tillegg er dette brevet aldri omtalt noe annet sted, verken i Klemens sine øvrige skrifter eller hos andre kirkefedre. Smith bruker ellers dette påståtte evangeliefragmentet funnet fra 1958 som direkte støtte til sine oppfatninger av Jesus som egentlig en magiker. En tese Smith selv lanserte i 1941[25].

 

Må Jesus ha vært gift?

Med alt dette har BLL etablert et slags alibi for å dekode Bibelen, og finne skjulte budskap i gnostiske skrifter[26]. Ikke minst handler dette om at Jesus må ha vært gift.


Men det hjelper ikke med avanserte antydninger og tendensiøse tolkninger når grunnlaget svikter. Påstanden om at alle voksne jødiske menn på Jesu tid skulle være gift, faller på noen enkle observasjoner. For på den tiden fantes mange godt voksne jødiske religiøse personer som ikke var gift, slik vi finner det for eksempel blant essenerne, for ikke å nevne Paulus, slik jødiske og romerske kilder viser.[27] Dette streifer Baigent, Leigh og Lincoln, men de kommer ikke inn på at Jesus har andre trekk vi også finner hos essenerne. Når han som dem fremstår som en profet som sier at Guds rike er nær – øker sannsynligheten for at heller ikke han var gift.


Et slik ekteskap er da heller ikke omtalt i skriftene som siteres i Hellig Blod Hellig Gral, forøvrig skrevet over hundre år etter Jesus, og Det nye testamentet. Den eneste årsaken til at noen tar dette som tegn på ekteskap er at man ikke forstår tenkesettet bak. For Filipevangeliet er gnostisk. Og som i Det nye testamentet hadde "kjærlighet" ikke nødvendigvis noe med et jordisk ekteskap å gjøre. Det styrker ikke argumentet at gnostikerne i likhet med katarene rett og slett så på vår verden som et fengsel. Våre sjeler var lysgnister, fanget i en ond materie. Vi trengte dermed desperat en visdom – ”gnosis” – for å kunne komme oss ut av materien og hjem til lysverdenen. Selv Hellig Blod Hellig Gral må innrømme at katarene ”fordømte forplantning fordi spredning av kjødet tjente rex mundi og ikke kjærlighetens prinsipp”.[28] Da var det ikke noe særlig ideal å fange enda flere lysgnister ved å sette barn til verden.


Pussig nok nevnes ikke at gnostikerne, tross et mangfold av retninger, lå nær opp til denne livsholdningen. Man aner forfatternes eget prosjekt når de ikke sier stort mer om gnostikernes syn enn at deres oppfatninger hvilte på personlig erfaring og forening med det himmelske”[29]. Når man behendig unngår å si hva de ”erfarte” eller mente om den materielle verden, passer dette som hånd i hanske med en moderne individualistisk religiøs søken. Man kan dermed enkelt etablere et fiendebilde av kirken som dogmatisk, fastlåst, undertrykkende og motstander av personlige opplevelser. Det er ikke underlig at gnostikerne er blitt helter for mange i New Age, selv om de i realiteten fornekter verdien av denne verden. Inkludert det å få barn.


Allerede i utgangspunktet er det dermed en bisarr påstand at det er akkurat i  gnostikernes skrifter man ser spor etter en Jesus som er gift. Om ikke annet burde gnostikerne ha visdom nok til å skjule at den som målbar deres store budskap om den gnosis som skal til for å unnslippe den fysiske verden, samtidig var en som stred så mye mot denne gnosis at han giftet seg.


Ser vi på bruken av ”gnostikernes dokumentasjon” oppdager vi da også fort at den er svært tendensiøst tolket. Selv om det er uklart om det handler mest om uvitenhet om gnostikerne eller uvilje mot kirken. For selv om Hellig Blod Hellig Gral hevder at det er ”en viss basis” for å oversette ordet ”ledsagerske” (koinonos) med ”ektemake”, er det ikke spesielt vanlig. [30] Sjekker man en ordbok vil man se at dette oftere oversettes med uttrykk som ”følgesvenn” og ”forretningspartner”. I tillegg handlet det å "kysse på munnen" om overføring av åndelig kunnskap (gnosis) fra munn til munn. Det var bl.a. slik de gnostiske mestre formidlet visdom. Dermed går heller ikke dette på noe erotisk eller ekteskapelig. Vi ser samme tanke i Thomasevangeliet når Jesus sier at ”Den som har drukket av min munn skal bli som jeg, og jeg skal bli ham og det skjulte skal åpenbares for ham”[31].


Alt dette støttes av noe helt iøyenfallende – navnet hennes. Hvis det var slik at Jesus og Maria var ektefeller, ville det mest opplagte vært å kalle henne for ”hans kone”, på samme måte som en annen Maria ble kalt ”hans mor”. Når selv de gnostiske skriftene kaller henne etter hjemstedet Magdala, er det utenfor enhver historisk logikk å tro at hun var gift med Jesus. Men historisk logikk er nok ikke alltid det som gir de morsomste konspirasjonene.

 

Ingen røyk uten ild?

For å slippe unna kritikk er det bare én utvei for forfatterne: å heve seg over faget. Som kultarkeologer flest tyr man til en «tverrfaglig tilnærming»[32]. Til en «bevegelig og fleksibel arbeidsmåte som gir mulighet for å bevege seg fritt mellom forskjellige disipliner, på tvers av tid og tom. Man må være i stand til å knytte forbindelser mellom forskjellige informasjonsbiter – mennesker, begivenheter og fenomener som i utgangspunktet er totalt atskilte». Men hvorfor man skal stole på konklusjonene til noen med vegring mot normale historiefaglige metoder, er litt uklart. Det kan da ikke bare handle om at fortellingen er mer «spennende», eller kanskje stemmer med leserens avsmak for kirken?

  
Det er lett å lage noe kreativt av løse rykter, folkelige legender og lokale tradisjoner. Særlig hvis man ikke er opptatt av når de enkelte elementene stammer fra, eller hvilke interesser som kan ligge bak at noen bringer dem til torgs. Nei, i konspirasjonsspillet er det selvsagt utelukkende kirkelige grupper som har «interesser». Er den historiske metoden «ingen røyk uten ild»[33] er det bare å se etter røyksignaler. Og dess mer tåkelegging, dess bedre, for da slipper man å drive kildekritikk. Selv adelshus, som i god selvhevdende tradisjon fører sine aner til berømte personer langt tilbake i historien, bukkes inn i vitneboksen med sine imponerende tegnede slektstrær.

  
Det er ikke tilfeldig at ekte historikere foretrekker kilder som ligger nær hendelsene. Det er ikke helt det samme om kilder stammer fra ti eller tusen år etter. I stedet for å ta historiefaget på alvor, bruker Baigent, Leigh og Lincoln et bilde av historiske ringer som sprer seg i vannet etter at faktasteiner har truffet overflaten. Ved å se på ringene, kan man finne hvor steinene traff, og så «dykke eller bruke de metoder som er nødvendige for å finne stenen»[34]. Dette fremstilles som en frigjøring. Man kan dermed se dypere og lenger enn kravstore historikere.

       
Effekten er imidlertid motsatt. Man åpner for den rene vilkårlighet. Hva som helst kan påstås når som helst av hvem som helst. Så lenge man er nøye med å ta dette til inntekt for et sunket faktum som har laget en ring i historiens hav. Med historieskrivning på dette nivået er det ikke bare faktaene som synker, det samme skjer med fiksjonen. Alle kan bruke samme metode og konstruere sine egne historier. Og ingen kan ha forrang, for det finnes ingen måter å skjelne dem fra hverandre på. Det er bare å lansere sine egne konspirasjonsteorier, og antyde historiske aktørers egentlige mål og motiver ut fra kreativ omgang med et høyst selektivt kildemateriale. I bunnen ligger kun hva som passer min egen agenda best.

 

Politisk propaganda

Mottagelsen av Hellig Blod Hellig Gral viser at vi befinner oss i et svært kreativt og, i enda større grad, et alternativt miljø. Sionsbrødrene er et morsomt påfunn. Men det er ikke fullt så morsomt når noen går på bløffen. For som nevnt er det minste problemet med teorien er at den ikke er sann. Det som er verre er at noen kan ønske å bruke teorien til å legitimere et fremtidig diktatur. For skal man først innføre en konspirasjonsteori, er det vanskelig å komme unna at ”Hellig blod, hellig gral” knytter Europas historie sammen med en politisk utopi. Den kan dermed brukes til å bane vei for et totalitært regime når bevisene for Jesu ættelinje offentliggjøres og den rettmessige konge kan tre frem. Selv sier forfatterne rett ut at ”Det finnes også en stadig større trang til en sann leder – ikke en Führer, men en slags vis og mild åndelig skikkelse, en prestekonge som menneskene trygt kan gi sin tillit til[35]. Altså er det bare å vente på romanen der kodene stadig mer direkte peker på at Brown, Baigent og resten av feltet egentlig er propagandaministere for et nytt, hellig europeisk rike.


Det blir ekstra talende når vi ser hvordan forfatterne av HBHG selv oppsummerer sine funn: ”Om vi ikke har klart å bevise riktigheten av vår konklusjon, har vi mottatt rikelig med indikasjoner på at Prieuré de Sion sitter på de nødvendige beviser. På grunnlag av deres skriftlig hint og personlige samtaler med oss er vi rede til å akseptere at Sion virkelig besitter noe – noe som på en eller annen måte utgjør ugjendrivelige beviser på riktigheten av den hypotesen vi hadde satt frem. Vi vet ikke riktig hva dette beviset består av[36]. Det er de nok ikke alene om.



[1] En lenger og mer detaljert gjennomgang av stoffet er gjort av forfatteren i et kapittel i boka Åpent sinn eller høl i hue?, Humanist forlag, 2006. Boka er ennå ikke publisert.

[2] HBHG,side 56 – min oversettelse etter originalen.

[3] HBHG side 111.

[4] HBHG side 117.

[5] HBHG side 362.

[6] HBHG side 419.

[7] HBHG side 451.

[8] Se den grundige dokumentasjonen på Paul Smiths http://priory-of-sion.com/

[9] En oversikt over deler av dette finnes på http://priory-of-sion.com/bedu/autopsie.html

[10] Bildebevisene hans finnes på http://www.bokklubbene.no/SamboWeb/side.do?dokId=505412&saId=AK

[11] Triumph of the Moon – A History of Modern Pagan Witchcraft, Ronald Hutton, Oxford University Press, 1999, side 71-72.

[12] Deponeringen, med navn på de som stod for den, er behørig registrert i Nasjonalbibliotekets arkiver.

[13] http://priory-of-sion.com/

[14] “Originaldokumentene" befinner seg hos Jean-Luc Chaumeil og ble lagt frem på BBC’s dokkumentarprogram i 1996 ”The History of a Mystery”. På dokumentet kan leses: ”Dette er originaldokumentet som ble forfalsket av Philippe de Chérisey og reprodusert av Gérard de Sède, ‘L’Or de Rennes“. Chérisey kopierte bokstavtypene fra et verk av Dom Fernand Cabrol (Dictionnaire d'archéologie chrétienne et de liturgie) og brukte helt vilkårlige kodingsmetoder.

[15] George Boyer, som kjente abbed Rivière, skrev i 1967 at "that dear old Abbé Rivière, the curé of Espéraza, who died in 1929, and who was the Dean of Coursan (where I got to know him well) never smiled again after the death of the Abbé Saunière, to whom he had administered extreme unction, is another puzzling statement, as I myself saw him roar with laughter." – http://priory-of-sion.com/psp/id91.html

[16] Som bekreftet av tre franske forfattere, René Descadeillas, Franck Marie og Pierre Jarnac , som sjekket dette med Adrien Bourrel, Louis Lawrence nest eldste sønn.

[17] Pierre Jarnac skriver at: "As for the year 1903 it was not the 'tomb' strictly speaking that was constructed in that year but only the 'basic' tombstone [dalle funéraire] covering a grave. The actual tomb - in other words the parallelepiped that bore so much resemblance to the tomb of Poussin - was only built around 1933".

[18] 344 av 456 tekstsider før tillegg og noter

[19] HBHG, side 344-345. Se også http://www.riisjensen.dk/kronikdavinci.doc, som imøtegår Danmarks forsvarer av HBHG, forfatteren og instruktøren Erling Haagensen som også har samarbeidet med Henry Lincoln om teorier knyttet til det se ser som skjulte mønstre i kulturlandskapet på Bornholm.

[20] HBHG, side 345

[21] Nå har HBHG noen avsnitt på side 399-400 som viser at de vet at Irenaeus rundt år 180 ”er den første forfatter hvis nytestamentlige kanon i hovedsak faller sammen med nåtidens”. Selvsagt skildret i forbindelse med at Irenaeus settes opp som den store skurken som ved sin vekt på en ”godkjent, skriftlig rettesnor” brøytet vei for keiser Konstantin og et kristent imperium. Likevel har de altså tidligere tillagt dette til Athanasius et par generasjoner etter Konstantin, antagelig for å skape en antydning for leserne av at NT omtrent ble skrevet på 300-tallet. Dan Brown gikk i hvert fall på limpinnen.

[22] HBHG, side 349

[23] Dette gjelder nærmere bestemt 20 av de 27 skriftene som i dag utgjør Det nye testamentet, deriblant de fire evangeliene. De omstridte skriftene var Hebreerbrevet, Judas’ brev, Peters andre brev, Johannes’ andre og tredje brev, samt Johannes’ åpenbaring – i tillegg til enkelte apokryfe skrifter som ikke kom med.  Ingen av de som ble funnet ved Nag Hamadi (for eksempel Thomasevangeliet) var aktuelle kandidater - til det gikk de ikke langt nok tilbake i tid og representerte i for stor grad andre religiøse (gnostiske) strømninger. De inneholder heller ikke særlig mye historiske skildringer. HBHG synes også ukjent med at det aldri har vært noen offisiell beslutning om hvilke skrifter som skulle med. Det endelige innholdet Det nye testamentet var i stedet akseptert ved konsensus rundt år 400, men hovedtyngden av skrifter (som de fire evangeliene) var man enige om allerede på 100-tallet.  Se Bart Ehrmans gjennomgang i ”Lost Christianities – The Battle for Scripture and the Faiths we never knew”, Oxford University Press, 2003, side 229-246.

[24] HBHG, side 349. Man synes ikke klar over at det avvises at noe slik har vært spesielt omfattende, eller at de endringer som har skjedd har forandret på noe av betyding i tekstene. Se en oppdatert analyse i «The Orthodox Corruption of Scripture: The Effect of Early Christological Controversies on the Text of the New Testament», Bart Ehrman, Oxford University Press, 1997.

[25] Se ”Fynd och fusk i Bibeln värld – En bok om vår tids Jesus-apokryfer” av Per Beskow, Proprius forlag 1979, side 135-145. Bart Ehrman har også en grundig gjennomgang i ”Lost Christianities”, side 67-89 der han konkluderer med at Smith antagelig forfalsket skriftet: ”Få andre i siste del av det tyvende århundre var dyktige nok til å lykkes med dette. Få andre hadde en slik forakt for andre forskere at man ønsket å narre dem. Få andre ville funnet så stor glede over å trekke så mange ”eksperter” etter nesen, for å kunne demonstrere en gang for alle sin egen overlegenhet”( side 89). Se også ”The Gospel Hoax: Morton Smith's Invention of Secret Mark” av Stephen C. Carlson, Baylor University Press 2005.

[26] Forfatternes manglende forståelse for tidlig kirkehistorie og Det nye testamentet vises mer detaljert i  Den mest rystende avsløringen de siste 2000 årene”: Fra Da Vinci-koden til Den Hellige Gral”, av Oskar Skarsaune, http://www.mf.no/om_MF/aktuelt/dokumenter/DaVinci.doc

[27] Josefus og Plinius den eldre, se Ehrman side 155-56.

[28] HBHG Side 66.

[29] HBHG Side 399

[30] HBHG Side 418.

[31] Se vers 108.

[32] «Hellig blod, hellig gral», side 341

[33] En kort faglig vurdering ved Karl Olav Sandnes og Oskar Skarsaune finnes på http://www.menfak.no/om_MF/aktuelt/?ak_type=nyhet&idnr=333

[34] «Hellig blod, hellig gral», side 342

[35] HBHG, side 453

[36] HBHG, side 438

 



Utskriftsversjon Utskriftsversjon





SIDENE ER LEVERT AV EDB TOTALPARTNER AS   OPPDATERES MED EREDAKTØR