5 PÅ TOPP
5 viktige artikler
på dette nettstedet:

Last ned video av DaVinci-
seminaret ”Fakta om fleip
som ble fakta” med Bjørn
Are Davidsen.
38 min (WMV 76 mb)

Klikk her for de 5 SISTE
publiserte artiklene


TIPS EN VENN OM
DAVINCIKODEN.INFO


Søk på dette nettstedet:

Spennende spekulasjoner og tendensiøse tabber

Av Bjørn Are Davidsen

Den er en bestselger verden over. Vi snakker ikke om Harry Potter eller Ringenes Herre, men om den amerikanske forfatteren Dan Brown og "Da Vinci-koden”. For dette er en spenningsfortelling av de sjeldne, med et lass av kreative konspirasjonsteorier. Og snart blir den film. Bare så synd at Brown ikke har gjort hjemmeleksen bedre.

En professor får nyss om underlige spor knyttet til et mord i Louvre. Flere finnes i verkene til Leonardo Da Vinci. Med støtte av en kodeekspert klarer han å tolke en rekke gåtefulle beskjeder tross intens jakt av politi og religiøse fanatikere. Det blir fort klart at dette handler om en stor konspirasjon. Røttene trekkes tilbake til Jesus og Maria Magdalena, for ikke å si den Hellige Gral. Kan Jesus ha overlevd korsfestelsen, og fått barn? Kan hans etterkommere ha grunnlagt en hemmelig bevegelse som sitter på den egentlige sannheten? Bygger all kristen tro på en stor løgn?

Det er ingen tvil om at Dan Brown er verdensmester i cliffhangere. Få forfattere klarer å avslutte så mange og så korte kapitler så spennende. Men dessverre er han langt unna mesterklassen i research. Det er trist, for han tar opp viktige temaer som Bibelen og Jesus, for ikke å si konspirasjoner, tro og vitenskap.

Takket være forfattere som Brown er mange blitt interessert i det man litt enkelt kan kalle for ”hemmelig historie”, spesielt knyttet til kirkehistorien. Dessverre virker det så langt ikke som om like mange begynner å lese bøker om denne historien skrevet av profesjonelle historikere. Gjør man det, vil man se at 
”faktapåstandene” til Brown svært ofte er uholdbare. Likevel er det ikke dermed sikkert at man vil avvise den type tolkninger han viderebringer. Til det sitter nok mytene om kirkehistorien for dypt. Og her rører vi ved en viktig kjerne. Det virker som om mange rett og slett vil tro - kanskje av personlige grunner - at dette er sant. Man har et bakteppe av motvilje og mistenksomhet mot kirken og kristne. Dermed har man ikke antennene ute for å gjennomskue feil.

R
esultatet er at enkelte kaller boken bortimot et ”mesterverk i research” (Kurt Hanssen i Dagbladet 24. mai 2004). Henrik H. Langeland synes å tro at Brown skildrer en ekte orden når han hevder i Aftenposten 29. mai 2004 at eksistensen av Sion-ordenen ”ble først avslørt ved en tilfeldighet i 1975”. Frode Singsaas rapporterer i Adresseavisen 26. mai 2004 at ”amerikanske kritikere har kalt romanen et mesterverk av faktagranskning og historikk”.

Brown synes å imponere mange ved sin evne til å slå om seg med årstall og detaljer. En som ikke er særlig bevandret i feltene blir fort overbevist. For dette dekker et behov. Det er de undertryktes oppgjør med autoritetene. Det er de ”fortrengte kilder” og tradisjoner som endelig får slå tilbake. Dermed er det nok også i manges øyne bare naturlig at Brown møter motbør. At det finnes mer enn ti motbøker i USA (og tre i Norge) tas som en bekreftelse på at han utgjør en trussel som må stanses. Kritikk bare styrker hans tese om at deler av den katolske kirke ønsker å kneble sannheten. Man trenger da ikke å sjekke Browns kilder – bare se hvordan han forfølges! Og når så mange anmeldere trykker ham til sitt bryst, er det vanskelig å fri seg fra mistanken om at han fungerer bekreftende på politiske eller livssynsmessige holdninger.

Dette er et litt klassisk dilemma. Er det interessant å peke på noen av de mange feil og tabber man finner hos Brown? Handler ikke dette bare om en morsom teori man kan kose seg med på stranden, for så å glemme den? Er det ikke heller slik at de som kommer med innvendinger mot ”denne bløffen” har forstått enda mindre enn Brown, slik Yngve Kvistad skriver i VG 29. mai? Det er dermed en fare for at man bare forsterker Browns poenger ved å vie ham – og ”kildene” hans – oppmerksomhet.

Men dypest sett handler dette om at vi ikke kan forsvare tøv som fremstilles som fakta. De fleste av motbøkene handler selvsagt om bekymring for at de etablerer eller opprettholder fiendebilder om katolisismen spesielt, eller kristen tro generelt. Men viktigere er at Brown er et symptom på den skepsis og til dels motvilje som mange har overfor seriøse fagmiljøer. Brown skaper mistanke om ærlige historikeres omgang med kilder. Derfor skal vi gjengi noen eksempler på hva Browns lesere selv vil finne ut om de sjekker.

10 bud om skepsis

Browns bøker er verken de første eller de siste som bommer på fakta, enten vi snakker om romaner eller ”fagbøker”. Det er derfor viktig å øve seg opp på å kunne avsløre dette, uten at noen trenger å skrive hefter om det. I tillegg er det ikke mulig av plassmessige grunner å ta opp alle påstander som Brown eller andre kommer med. Derfor åpenbares 10 bud om å sjekke selv:

 1. Ikke ta påstander for god fisk før du har sjekket kilder, helst flere og uavhengige.

2. Sjekk sensasjonelle påstander ekstra godt.

3. Sjekk spesielt påstander som støtter ditt eget syn, eller det som ”alle vet”.

4. Snakk med kompetente folk med ulike syn om påståtte fakta og bevis.

5. Vær ekstra skeptisk når noe hevdes å være ”slått fast”.

6. Ikke godta noe bare fordi det var det første som falt deg inn.

7. Se om alle leddene er gyldige i argumentasjonsrekken.

8. Se om påstandene kan testes – lar de seg ikke i prinsippet motbevises (f.eks. p.g.a. hemmelige kilder) er det liten grunn til å ta dem inn over seg.

9. Se om argumentene er logiske, eller om de i stedet bygger på ting som mistenkeliggjøring,     personangrep, uvitenhet, karikaturer eller skjevt utvalg av data.

10. Er det en konspirasjonsteori, trenger du ikke å sjekke.

Kreative konstruksjoner

Brown føyer seg inn i en fengslende rekke av kreative skribenter som liker å fabulere. Dette er selvsagt morsomt og utviklende, både for leser og forfatter. Vi er mange som har hatt glede av å leke med fakta, og lage våre egne. Utfordringen blir imidlertid da desto større at man klarer å skjelne mellom fantasi og fakta.

Svært mye handler om kaninen konspirasjonstenkerne stadig trekker opp av hatten - den katolske kirken. Det er ikke måte på hva Vatikanet skal ha ødelagt eller skjult av hemmeligheter - uten andre bevis enn at det "er" eller "må da være" slik. Det hadde ikke vært noe å si hvis Brown innrømmet at boka var kreative vrier på andres spekulasjoner. Men dessverre krysser han grensen når han allerede på første tekstside presenterer en rekke direkte feil under overskriften ”Fakta” (side 11). Og årsaken er enkel. I stedet for seriøse studier baserer han seg på konspirasjonsteorier fra 1980- og 90-tallet. Han later til og med som om dette er verker skrevet av seriøse historikere (side 264-65). Vi skal ta for oss noen av de viktigste feilene etter tur.

Rennes le Chateau og Sionsbrødrene

Flere av konspirasjonene Brown bygger på tar utgangspunkt i Berenger Saunière, en landsens pater som på mystisk vis ble rik i 1891. Det finnes en rekke merkelige påstander om pateren. Han skal ha funnet kodete dokumenter under oppussing av kirken i den sørfranske landsbyen Rennes le Chateau. Han skal ha blitt med i nettverk av fremstående personer, og med røtter langt bakover i historien. Dette handler om en hemmelig orden som Da Vinci skal ha vært leder av i sin tid. Det er dermed ikke tilfeldig at Brown kaller en av hovedpersonene sine for Saunière, og en annen Leigh Teabing. Sistnevnte er en vri på Leigh og Baigent, to av forfatterne bak boka ”Holy Blood Holy Grail” som for alvor satte fart i spekulasjonene om Jesu familie. Og for Brown er ”grunnpremissene” i denne boka riktige (side 265).

 Spekulasjonene - nei, konklusjonene som slås fast - er at Jesus hadde etterkommere med Maria Magdalena og at hun rømte med disse til Frankrike etter hans død. “Jesu kongelige blod” kongelig blod. kom inn i kongeætten merovingerne, og en rekke slekter i Europa kan dermed føre stamtavlen tilbake til Jesus.  Dermed har vi fått uttrykket ”sangreal” som både kan bety ”San Greal” – Den Hellige Gral - og ”Sang Real” – Det Kongelige Blod. Brown går så langt som å påstå at denne tesen støttes av over femti ”velkjente historikere”, mange av bøkene deres ”akademiske bestselgere” (side 173). Og denne slekten er Jesu sanne arvinger, selv om de prøver å holde det hemmelig. Av en eller annen grunn har Brown og andre fått det for seg at dette kreative oppkoket bekymrer den katolske kirken.

Brown bringer videre påstanden om innskrifter og dokumenter med oversikt over Jesus-slekten via de franske Merovingerkongene, katarene, tempelridderne og til i dag av det hemmelige selskap Prieure de Sion, ”Sionsbrødrene”. Alt dette sikrer selvsagt spenning og sensasjoner. Men han har ikke fått med seg at grunnlaget er forfalskninger. Hele mysteriet om Saunière fikk sin start på 1950-tallet for å trekke kunder til en nystartet lokal restaurant. Den moderne grunnleggeren av Sionsbrødrene (Pierre Plantard) var en antisemittisk orientert esoteriker med stort ønske om oppmerksomhet - se forøvrig http://priory-of-sion.com/.

Basisdokumentene - som skulle vært funnet i en gotisk søyle i 1891 – er forfalskninger av Plantard og kretsen rundt ham i 1960-årene. En innskrift på en grav som Saunière skal ha ødelagt for at ikke andre skulle oppdage hemmeligheten - men som heldigvis var blitt “registrert av en landmåler” – er også forfalsket. Landmålingsboka finnes bare i ett håndskrevet eksempler - på Nasjonalbiblioteket. Den er igjen en forfalskning av Plantard og de Sède.

Forfalskerne har til og med etterlatt seg forklaringer av den kodete teksten Saunière skulle ha funnet. Den er rett og slett laget i 1960-årene med ordspill og lokale hentydninger - og ment å forvirre. Det hele  minner mye om Umberto Ecos glitrende “Foucaults Pendel”. Denne romanen er et festlig oppgjør med kreativ kvasihistorie. Ikke minst har mange utnyttet tomrommet mellom tempelriddernes undergang i 1307 og fremveksten av mystiske ordener på 1600-tallet. Dette er våsete amatørhistorie som setter historiefaget i dårlig lys. I stedet for å basere seg på kilder og fakta opplever mange at det er morsommere med fikse ideer. Og skal vi dømme etter Browns bok sitter disse idéene dypt.

Pinlige påstander

Konklusjonen er enkel: For å få best utbytte av Brown, bør man kunne minst mulig om stoffet. I hans forrige bok - "Angels and Demons", som var enda mer spennende - presterer han å si at den kristne nattverdsfeiringen stammer fra Aztekerne. Et folk som altså ikke eksisterte på Jesu tid, og ikke møtte kristne før omtrent år 1500. Han går seg også vill i fortellingen om Galilei og kirken. De som sjekker vil oppdage at Galilei stort sett mente det motsatte av hva Brown tillegger ham.

”Da Vincikoden” inneholder en rekke tilsvarende pussigheter. Spesielt morsomt blir det når Brown synes å påstå at kirken driver med astrologi (side 277-78), noe nok mange i alternative kretser vil stusse over med sine erfaringer med astrologikritikk fra kirkelig hold.

Brown klarer også å bomme på når Dødehavsrullene ble funnet (dette var i 1947 og ikke på ”1950-tallet” (side 245)). Han bruker utdatert forskning om Mithradyrkelsen og tilskriver dermed en sammenheng som ikke eksisterer mellom denne og Jesus. Det stemmer rett og slett ikke at førkristne guder som Mithra ble kalt ”Guds sønn og Verdens lys” eller ble ”begravet i en grotte hvorpå han gjenoppsto på den tredje dag” (side 243).

Brown dikter også opp kilder. Hans skråsikre fagmann Teabing hevder bastant at ”utallige forskere har beskrevet Maria Magdalenas tid i Frankrike”, til og med ”det påfølgende stamtre” over hennes og Jesu etterkommere (side 266). Dette er til og med neddempet i den norske oversettelsen. På engelsk legger Brown mindre i mellom i omtalen av alle krønikene som ”uttallige lærde på den tiden nedtegnet” om Maria Magdalena i Frankrike (side 342). 

Bommerter om Bibelen

Også bommertene om Bibelen overses av mange i spenningens hete. Brown skriver som om katolikker og andre kristne stort sett tror at Bibelen ble sendt direkte fra himmelen, ”som telefaks” (side 242). Han er helt utenfor enhver forskning når han videre påstår at Bibelen ”er utviklet gjennom utallige oversettelser, tilføyelser og revisjoner”.

Brown presterer for eksempel å påstå at "80 evangelier" konkurrerte om å komme med i Bibelen, selvsagt uten noen kilde for dette. Han bruker tradisjoner fra 2-300-tallet som om de skulle være like historiske som de fra før år 100. Man rister på hodet over påstander som at keiser Konstantin på 300-tallet bestemte den kristne Bibel og at Jesus var Guds sønn, ved "knapt flertall " på kirkemøtet i Nikea (side 242-43). Brown går rett i fella når han påstår at ”Ettersom Konstantin opphøyde Jesus status nesten fire århundrer etter Jesu død, fantes det allerede tusenvis av dokumenter som berettet om hans liv som dødelig menneske. For å omskrive historiebøkene innså Konstantin at han måtte gjøre noe drastisk. Dette førte til det mest avgjørende øyeblikket i kristendommens historie” (side 245). Som altså var at han ”bestilte og bekostet en ny bibel der man utelot de evangeliene som omtalte Kristi menneskelignende trekk”. Dette bare slås fast uten at det oppgis en eneste kilde. Årsaken til det er rett og slett at det ikke finnes noen som kan støtte dette.

Browns kreative konstruksjoner blir ikke bedre av at får det til at skriftet "Q" (en mulig muntlig kilde forskere nevner som årsak til at Matteus og Lukas har en del felles) skal være skrevet av Jesus selv og inneholde hans egentlige lære. Interessant nok var tan­ken bak dette opprinnelig å vise hvor solid det hi­sto­ris­ke grunn­lag er for den Jesus vi møter i NT. At flere av evangelistene hadde svært tidlige kilder styrket deres pålitelighet.

Etterhvert er dette for noen imi­dle­rtid blitt til en jakt etter det «tapte evangelium». I stedet for å se på Q som én mulig kilde, har en­kelte gjort den – i sin kortest mulige variant - til den ”enes­te” kilden til Jesus. Tilsnikelsen blir dermed total når Brown sier at dette er ”et manuskript som til og med Vatikanet innrømmer at antakelig eksisterer” (side 267). Men det er typisk for Brown å gjøre et stort nummer av noe alle lærer om på kristendom grunnfag om en del opprinnelige utsagn av Jesus. Som altså finnes i Bibelen. 

Bibelen ikke samlet etter forgodtbefinnende

Brown har mange slike pussige vrier som presenteres som sant og selvfølgelig, og dermed kan passere under radaren hos de som ikke kjenner fagfeltet. Dermed blir det fritt spillerom for alle som fabler om at evangeliene ikke ble skre­­vet før flere hundre år etter Jesus, og enda senere sensurert av kirkemøter og maktglade biskoper.

Ser vi nærmere etter oppdager vi imidlertid at de fleste forskere daterer NT til før år 100. Det er sann­syn­lig at det er første eller andre­håndsskil­drin­ger, etter noen års muntlige over­leve­rin­ger. Dette be­kreftes bl.a. ved at person­skil­dringer og historisk miljø er mer kon­kre­te - og til og med riktige - enn i andre evan­gelier. De fire evan­geliene og tretten brev var bredt ak­­sep­tert allerede i år 130. Det var mer uvisst med enkelte brev som Hebreerbrevet, og Johannes’ åpenbaring, men de er li­ke­vel med hos kirke­hi­sto­ri­keren Eusebios tidlig på 300-tallet. Det er viktig å være klar over ar det aldri har vært noen diskusjon om de 20 mest sentrale av de 27 skriftene i Det nye testamentet.

Skal vi ta stilling til hva som gir den beste skil­dringen av Jesus, må vi ha en seriøs hold­ning til hvordan vi leter. De fleste vil være eni­ge i at vi må se lenger enn om vi liker et be­stemt skrift eller ikke liker alt kirken har gjort gjennom historien.

Selvsagt er historien såpass kompleks at den ikke lar seg beskrive utfyllende på et par avsnitt. Men det er ikke slik at skriftene som kom med i Bibelen ble bestemt ut fra hvem som hadde ”makten”. Selv om noen skri­fter var omdiskutert, la man vekt på tre ting: Var skri­ftet fra en apos­tel eller noen som sto apostlene nær? Hadde me­nig­he­te­ne anerkjent det? Inneholdt det apos­t­le­nes lære? Man sammenlignet med an­dre skrifter og den fortsatte muntlige tra­di­sjon. I noen grad så man også om det egnet seg for opp­les­ning. Selv om det kunne være noe uenighet om enkelte skrifter, var det lite va­ri­asjon i hvilke lokalmenighetene bruk­te. Når Brown hevder noe annet er det uten historisk belegg. 

Andre evangelier

Tross mange forsøk har det vist seg vanskelig å få et alternativt bud­skap ut av Det nye testamentet. Siden evangelier som ”Maria Magdalenas evangelium” opplagt er mange hundre år yngre (og i motsetning til hva Brown påstår på side 258 ikke fortalt av Magdalena), har noen blitt fristet til å vende blikket mot Tho­mas­evan­ge­liet som kan være eldre.

Den enkleste måten å teste Thomas­evan­ge­liet på er ved rett og slett å lese det. Antagelig har Brown gjort dette, for utrolig nok nevner han det ikke med ett ord. Muligens har Brown innsett at mens vi i Det nye testamentet finner en hel Jesus med syn for både ånd og hand­ling, med beg­ge bena på jorda og en som ser oss inn i øynene, har Thomas sin Jesus fokus på kun det åndelige. Han fester på man­ge måter blikket over hodene våre. Vi møter ingen men­nesker av kjøtt eller blod, eller noe gjennomtrengende budskap om nestekjærlighet og tilgivelse. Den historiske Jesus hadde nok en ganske annen hold­ning til kvinner enn den negative som vi ser i det re­li­gi­ø­se miljøet der Thomasevangeliet ble til.

Dermed er det Filipevangeliet som Brown bruker (pussig nok oversatt til Filipposevangeliet i den norske utgaven, se side 257). Men i likhet med ” Maria Magdalenas evangelium” er dette et skrift fra tidligst 200-tallet. Det er dermed skrevet like lenge etter Jesus som vi er fra Henrik Wergelands tid. Det skal mye kreativ konspirasjonstenkning til for at dette skal bli mer historisk enn evangeliene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Som altså i likhet med de aller fleste skrifter i Det nye testamentet er fra før år 100, og dermed fra generasjonene som kjente Jesus og disiplene.

De ”hemmelige evangelier” som Brown snakker om var ikke hemmelige i betydningen noe som har vært skjult av kirken. Utdrag er bevart hos kirkefedre som vil vise hvor urimelige de var. De har aldri vært ”fortiet” av kirken. Mye var tilgjengelig i bokform allerede på 1800-tallet. Da disse ”tapte skriftene” ble funnet ved Nag Hammadi i 1945, var det en bekreftelse på at de var riktig sitert hos kirkefedrene. 

Det som skiller de gnostiske evangeliene fra NT er at de ikke er opptatt av historiske personer eller steder. De er korte og består stort sett av læreutsagn. Årsaken til at de har fått så mye omtale er nok at de kan tas til inntekt for en alternativ åndelighet. Uansett – i motsetning til Browns påstander – er det ingen mer menneskelig Jesus vi møter. Han er tvert i mot langt mindre jordnær enn i NT. Og de gnostiske evangeliene er ikke positive til kvinner.

Tendensiøse tabber

Den tendensiøse researchen avsløres igjen når Brown kobler hekseprosessene til gammel gudinnedyrkelse og presterer å påstå at kirken brente 5 millioner kvinner på de trehundre år dette varte. At det reelle tallet nok ikke oversteg 50 000, at det blant disse også var en rekke ”trollmenn”, og at kirken og inkvisisjonen mange steder klarte å stoppe prosessene, synes ikke å bekymre ham. Det er i det hele tatt ganske symptomatisk at han tar 99 % feil.

Kirkens påståtte oppgjør med gudinnedyrkelsen er et gjennomgangstema for Brown. I den grad hans kjappe personskildringer innbyr til innlevelse, får den kvinnelige helten mye sympati som symbol på den kvinnelige visdom. Og heltene i boka jakter etter Maria Magdalenas grav som skal inneholde alle mulige slags hemmelige dokumenter som vil kunne ødelegge kristen tro. Men forestillingen om denne opprinnelige guddomdyrkelsen har lite historisk hold. Det finnes ikke noen bevis på at det har vært noen store religiøse bevegelser med overveiende feminine guddommer. De er alltid forbundet med sine mannlige motparter, og vanligvis i en underordnet rolle. Myten om disse denne førkristne guddomdyrkelsen ble stort sett skapt av engelske romantikere på 1800-tallet. På samme måte som hekseprosessene på 1900-tallet i enkelte miljøer ble tolket som oppgjør med levningene av en gammel religion. Og for å vise hvor ille kirken hadde behandlet kvinner bare måtte dette overgå nazistenes drap av 6 millioner jøder. Alt dette i følge nyere forskning som Brown typisk nok ikke er kjent med.

Bortsett fra noe av stoffet om arkitektur og kunst er det unntaket at Browns påstander stemmer. Dette er drivende god alternativhistorie, men faller når det presenteres som "sant", slik han kommer i skade for å antyde i starten av boka. Brown mangler ikke historisk tvisyn, men burde nok heller satset på historisk gangsyn. For ikke å si research.


Viktige kilder:

- ”Mannen som ble Messias”, Karl Olav Sandnes og Oskar Skarsaune  (2000)

- ”Hidden Gospels - How the Search for Jesus Lost its Way”, Philip Jenkins (2001)

- ”The People of The New Testament and the Victory of God”, N.T. Wright (1996)

- ”Jesus, a Marginal Jew”, Joseph Meyer (1991)

- “In the Wake of the Goddesses”, Tikva Frymer-Kensky’s (1993)

- “The Triumph of the Moon – A History of Modern Pagan Witchcraft”, Ronald Hutton

(1999)

- "The Roman Cult of Mithras : The God and His Mysteries”,  Manfred Clauss (2001)



Utskriftsversjon Utskriftsversjon





SIDENE ER LEVERT AV EDB TOTALPARTNER AS   OPPDATERES MED EREDAKTØR