5 PÅ TOPP
5 viktige artikler
på dette nettstedet:

Last ned video av DaVinci-
seminaret ”Fakta om fleip
som ble fakta” med Bjørn
Are Davidsen.
38 min (WMV 76 mb)

Klikk her for de 5 SISTE
publiserte artiklene


TIPS EN VENN OM
DAVINCIKODEN.INFO


Søk på dette nettstedet:

Nag Hammadi-tekstene: Gnostiske evangelier

Denne teksten er gjengitt fra Oskar Skarsaunes bok Den ukjente Jesus - Nye kilder om hvem Jesus virkelig var?, s. 71-75, Avenir forlag 2005.
________________________

Nag Hammadi-skriftene er tekster skrevet på den form for egyptisk språk som ble talt og skrevet i de første århundrer av vår tidsregning, og som forskerne i dag kaller ”koptisk” (ordet betyr ”egyptisk”). Tekstene ble funnet i 1945, samlet i én enkelt krukke i området ved Nag Hammadi i Egypt. I krukken var det tolv innbundne bøker (ikke ruller). Slike innbundne bøker ble i oldtiden kalt kodekser. Noen løse blader fra en trettende kodeks var stukket inn i den sjette, slik at i alt tretten kodekser var helt eller delvis bevart i krukken. Hver av de tretten kodeksene inneholdt mer enn én ”bok” i betydningen ”skrift-stykke”. Eksempler på slike mindre bøker i Det nye testamente er Markusevangeliet eller Romerbrevet.

Til sammen rommer de tretten kodeksene i alt 52 slike bøker, men tolv av dem er dubletter til bøker andre steder i samlingen, slik at netto-tallet på nye skrifter som ble kjent gjennom dette funnet er 40. I tillegg kommer en enkelt kodeks som ble funnet tidligere, omkring 1896, og som befinner seg i Berlin. Den inneholder to tekster som også finns i Nag Hammadi-bøkene, men dessuten to som ikke finnes der: Maria Magdalenas evangelium og en annen gnostisk bok.

Når ble evangeliene forfattet?
Når ble de tretten kodeksene ført i pennen av de avskriverne som laget dem? Svaret synes å være: i 360-årene etter Kristus. Når ble bøkene gjemt i krukken? Sannsynlig svar: noen tiår senere, la oss si omkring 400 e. Kr. Grunnen til at de ble gjemt unna på denne måten er ikke kjent, men oppbevaringen i en krukke kan tyde på at man hadde til hensikt å finne dem igjen senere, på lignende måte som med Dødehavsrullene. Hva trusselen var, og hvorfor krukken ikke ble funnet igjen før i 1945, vet vi ikke.

Noen forskere har spekulert i at biskop Athanasius’ påskebrev av 367 kan ha vært foranledningen til at disse skriftene ble gjemt bort. I brevet innskjerper Athanasius hvilke 27 skrifter som hører med til Det nye testamente, og følgelig kan leses under kirkens gudstjeneste. Men brevet inneholder intet pålegg om å fjerne alle andre skrifter fra klosterbibliotekene, så det er svært usikkert om Athanasius’ brev har noe med saken å gjøre. Også av kronologiske grunner er det mindre sannsynlig.

Alle bøkene er oversettelser fra greske grunntekster. I noen tilfeller har en bevart fragmenter av greske avskrifter av tekstene. Disse viser at den koptiske oversettelsen er av svært vekslende kvalitet. Noen ganger har oversetteren simpelt hen ikke hatt kompetanse til å forstå den greske originalen, som for eksempel i en oversettelse av noen avsnitt fra en av Platons dialoger. Dette kan være tilfelle også i andre tekster der vi ikke har noen gresk tekst å sammenligne med. I andre tilfeller må oversettelsen snarere karakteriseres som en bearbeidelse av teksten til koptisk, eller som en parafrase. I slike tilfeller kan en bare med stor forsiktighet og store forbehold bruke den koptiske teksten som belegg for hva forfatteren av den greske grunnteksten mente.

Når ble oversettelsene til koptisk laget? Det vet vi ikke. Men mye tyder på at kristne bøker ble forfattet og lest på gresk i Egypt til inn på begynnelsen av 200-tallet, og at det først var da at man følte noe behov for å oversette greske tekster til koptisk. Det er også på begynnelsen av 200-tallet man finner de eldste oversettelser av skriftene i Det nye testamente til koptisk. Det kan tyde på at første halvdel av 200-tallet er ”høysesongen” for oversettelser fra gresk til koptisk blant egyptiske kristne, kanskje fordi gresk-kunnskapene da generelt var på retur, som de også var det andre steder i samme tidsrom, for eksempel i Roma. I hovedstaden Alexandria holdt gresk stillingen mye lenger, men gresk kan ha gått sterkt tilbake i områdene utenfor hovedstaden, og det var i et slikt område tekstene ble funnet. De kan ha stammet fra et ørkenkloster i nærheten.

Når ble originaltekstene forfattet på gresk? Det vet vi heller ikke sikkert, og her gir det liten mening å stille spørsmålet til hele samlingen under ett. Det sikreste vi kan si, er at de enkelte 40 skriftene kan være forfattet til høyst ulike tider. Man kan altså bare stille dette spørsmålet til det enkelte skrift. I noen tilfeller får man da ganske presise svar, i andre tilfeller må man nøye seg med rimelige antagelser. I vår sammenheng er det særlig de skriftene som kalles ”evangelier” som har interesse. 

Særpreget ved de ulike evangeliene

Det dreier seg om følgende skrifter:

a) Sannhetens evangelium,
b) Thomasevangeliet,
c) Filipsevangeliet,
d) Egypternes evangelium, og
e) Marias evangelium (i Berlin-kodeksen). I moderne utgaver blir det ofte kalt Maria Magdalenas evangelium, men i manuskriptet står det bare ”Marias evangelium”.

Av disse kan Sannhetens evangelium dateres med en viss sikkerhet: Det er enten skrevet av den kjente gnostiske læreren Valentin personlig, eller av en nær disippel og medarbeider. Det gir oss en ganske sikker datering rundt midten av 100-tallet e. Kr. Også Filipsevangeliet kan dateres nokså sikkert, men til 200-tallet, antakelig i dets andre halvdel (mellom 250 og 300). Som eksemplet viser, må ingen av ”forfatter”-angivelsene tas bokstavelig. Ingen av disse skriftene er skrevet av de nytestamentlige personene som de har navn etter. Dette gjelder også Thomasevangeliet. Det er vanskeligere å datere, likeledes Marias evangelium. Dette skal jeg komme tilbake til når vi ser litt nærmere på disse to lenger ute i boka.

Viktigere er det nå å påpeke at av disse fem ”evangeliene” er det ingen som kan kalles evangelier hvis man med det mener bøker av samme type som de fire evangeliene vi har i Det nye testamente. Evangeliene i det nye testamente kan kort karakteriseres som fortellinger om hva Jesus sa og gjorde, innenfor et kronologisk rammeverk som begynner med Jesu dåp (ved Johannes) og slutter med hans død og oppstandelse. Ingen av de såkalte evangeliene i Nag Hammadi-tekstene svarer til denne beskrivelsen.

Sannhetens evangelium
har ingen fortelling om hva Jesus gjorde, og gjengir heller intet ord av ham. Man kan karakterisere skriftet som en ”kosmisk fortelling”, som dels forteller, dels mediterer over hva Jesu komme til jorden som lærer har å si innenfor en større fortelling. Denne begynner i evigheten før skapelsen, og slutter med alt det skaptes oppløsning.

Thomas-evangeliet
inneholder heller ingen fortellinger om Jesus, bare 114 enkelt-utsagn, som forskerne gjerne kaller ”logier” (diminutiv av det greske ordet logos, ”ord”). Disse enkelt-ordene er altså ikke innrammet av noen fortelling, og fremstår derfor som tidløse og stedløse.

Filips-evangeliet har heller ingen fortellinger om hva Jesus gjorde, men fletter noen uttalelser av ham inn i det som kan kalles en kateketisk belæring om innvielse i kristendommen, slik dette ble praktisert og undervist om i en gnostisk menighet på 200-tallet. Forfatteren av evangeliet presenterer det meste av lærestoffet i sitt eget navn, ikke som Jesus-ord.

Egypter-evangeliet ligner aller minst på et evangelium. Ikke bare mangler det en fortelling om Jesus; det handler ikke om ham, men om Adams sønn Set. Igjen presenteres vi for en kosmisk fortelling som begynner før skapelsen av verden.

Maria-evangeliet kan minne om Thomas-evangeliet på den måten at også dette evangeliet bare inneholder ordvekslinger mellom disiplene og Jesus, uten noen angivelse av tid og sted, og videre Marias redegjørelse for et syn hun har hatt, og Peters reaksjon på dette.

La meg her skyte inn et sitat fra ”forskerne” Teabing og Langdon i Da Vinci-koden (i kap 55). Først sier Teabing at av 80 evangelier som den gang var i omløp, bestemte keiser Konstantin at bare de fire vi nå har i Det nye testamente, skulle være med. De andre beordret han brent og ødelagt. Kriteriet var at de fire nytestamentlige evangeliene fremstilte Jesus som guddommelig, i tråd med det vedtak Konstantin hadde tvunget igjennom på kirkemøtet i Nikea. De andre, som ble forkastet, fortalte den sanne historien om en Jesus som bare var menneske, ikke guddommelig. Og her fortsetter Teabing: ”Til stor glede for historikerne ble enkelte av de evangeliene som Konstantin prøvde å utslette, likevel bevart. På 1950-tallet fant man Dødehavsrullene gjemt i en grotte i nærheten av Qumran i den judeiske ørken. Og siden har vi naturligvis de koptiske skriftene, som ble funnet i 1945 ved Nag Hammadi. I tillegg til at de inneholder den sanne gralshistorien, omtaler disse dokumentene Kristi gjerninger i veldig menneskelige termer” (DVk, 260).

Samtlige faktaopplysninger i avsnittet ovenfor er gale, men det skal jeg komme tilbake til i et annet kapittel. [Se kategorien "Det nye testamentes tilblivelse" på dette nettstedet for mer informasjon om hvordan skriftene i Nytestamentet ble samlet.] Det som sitatet i forrige avsnitt viser med ufrivillig klarhet, er at Dan Brown aldri kan ha åpnet og lest ett eneste av de dokumentene han lar Teabing uttale seg så sakkyndig om. I Dødehavstekstene er Jesus ikke nevnt én eneste gang. Forklaringen er svært enkel: Sannsynligvis er samtlige av Dødehavstekstene forfattet i tiden før Jesus stod frem.

Grunnen til at Brown hevder at det finnes evangelier om Jesus blant Dødehavstekstene, kan være at han har misforstått noe som sies i Hellig blod. Her heter det nemlig: ”Dødehavsrullene viser at Jesu lære også inneholdt en serie viktige aspekter av esseisk lære” (Hb, 395). Hellig blod mener med dette ikke å si annet enn at det er likheter mellom Jesu lære og den vi finner i Dødehavstekstene (= ”esseisk lære”). Dette er i og for seg ubestridelig. Det forskerne i dag diskuterer om, er hvor avvikende Dødehavsrullenes lære egentlig var i forhold til ”mainstream” jødedom den gang, og spesielt på punkter der man kan påvise paralleller i Jesu lære og i andre jødiske kilder i samtiden, for eksempel Filon i Alexandria.

Men fordi Brown åpenbart ikke har noe direkte kjennskap til Dødehavstekstene, kommer han i skade for å misforstå utsagnet i Hellig blod, Hellig gral og begår den brøler det er å tro at det finnes evangelier om Jesus blant Dødehavsrullene. Angående ”evangeliene” blant Nag Hammadi-tekstene, vet allerede leseren av dette nettstedet at de på ingen måte fremstiller en mindre guddommelig, mer menneskelig Jesus enn de fire evangeliene gjør, som vi har i Det nye testamente.

Sannheten er den stikk motsatte. Av alle kjente evangelier fra oldtiden, er det de fire i Det nye testamente som fremstiller Jesus mest menneskelig. Der gråter han, der er han sulten og tørst, der er han sint og beveget. Og han sovner av utmattelse. Ikke noe slikt finnes i evangelieskriftene fra Nag Hammadi. Der er ”Kristus” en guddommelig himmelsk ånd som bare flyktig berører denne vår jord, idet han tar bolig for en tid i mennesket Jesus. Det har sammenheng med at disse tekstene, og særlig de som er relevante i vår sammenheng, er gnostiske tekster. (Klikk her for å lese en kort orientering om gnostisismen.)

(Denne artikkelen er gjengitt med velvillig tillatelse fra Avenir forlag.)




Utskriftsversjon Utskriftsversjon





SIDENE ER LEVERT AV EDB TOTALPARTNER AS   OPPDATERES MED EREDAKTØR