5 PÅ TOPP
5 viktige artikler
på dette nettstedet:

Last ned video av DaVinci-
seminaret ”Fakta om fleip
som ble fakta” med Bjørn
Are Davidsen.
38 min (WMV 76 mb)

Klikk her for de 5 SISTE
publiserte artiklene


TIPS EN VENN OM
DAVINCIKODEN.INFO


Søk på dette nettstedet:

Hellig Blod, Hellig Gral - Er den troverdig?

Forlaget Bazar gav ut Da Vinci-koden i mai 2004. Den har vært en enestående bestselger. Et halvt år senere gav samme forlag ut boken Hellig blod, hellig gral. Om denne boken sier forlaget at det er "boken som Da Vinci-koden er basert på" og at den er "den mest rystende avsløringen de siste 2000 årene". Boken gir seg ut for å være grunnet på historisk forskning og viten om Det nye testamente og oldkirken.

Karl Olav Sandnes, professor i Det nye testamente, og Oskar Skarsaune, professor i Oldkirkens historie, gir her sin vurdering av boken.

Fortellingen
I 1100-tallets Europa er det belagt fortellinger om Jesu gral, den skål som fanget opp Jesu blod da han døde. Forfatterne av Hellig blod, hellig gral hevder at hvis man følger disse fortellingene bakover, ender man opp hos Jesus selv. Han giftet seg med Maria Magdalena, og fikk barn med henne. Deres ekteskap dannet begynnelsen på et stort dynasti. Jesu familie med Lasarus, Maria Magdalena og Marta i spissen dro sammen med Josef fra Arimatea og noen andre til Marseille i Frankrike. Om Jesus selv var med, er litt usikkert.

Gralsfortellingene handler om blod. De viser seg da i følge forfatterne å handle om Maria Magdalena som i sin livmor tok i mot Jesu sæd og blod, og som slik ble mor til et stort kongehus. Denne slekten føres videre i franske kongeætter i middelalderen. Organisasjonen Prieure de Sion (Sion-ordenen) i Frankrike sitter på de endelige bevis for denne fortellingen, men disse bevisene har heller ikke bokens forfattere fått se.

Boken slutter med et håp om fred i verden; det kan oppnås når denne organisasjonen viser kortene. Da er Jesu kongedømme oppfylt: ”et teokratisk, forenet Europa; en trans- eller paneuropeisk konføderasjon sammenføyd til et moderne imperium som skal regjeres av et dynasti av Jesu etterkommere. Dette dynastiet ville ikke bare sitte på en trone med politisk eller verdslig makt, men antakelig også på Sankt Peters trone i Roma” (s.451). Sion-ordenen skal ha en nøkkelrolle som parlament i dette riket.

Markedsføring
Dette er i korthet den fortellingen som denne boken vil grunngi. Boken har allerede fått stor publisitet, blant annet gjennom Skavlans TV program ”Først og sist” i november 2004. Bazar forlag markedsfører boken slik: ”Boken som Da Vinci-koden er basert på”, og som ”den mest rystende avsløringen de siste 2000 årene”. Begge disse setningene står å lese på bokomslaget. Allerede denne markedsføringen forteller sitt om de miljøene som står bak både Da Vinci-koden og Hellig blod, hellig gral.

Da Da Vinci-koden ble presentert for det norske marked, ble den omtalt som ”et mesterverk av research”. Når forlaget nå utgir den boken som er Da Vinci-kodens basis, avslører man ufrivillig at det fantastiske research-arbeid som forfatteren av Da Vinci-koden hadde utført, bestod i at han hadde lest Hellig blod, hellig gral, og resirkulerte stoffet i denne boken. Det vitner derfor ikke bare om stor kunnskapsløshet, men også om svært kort hukommelse, når Da Vinci-koden av flere anmeldere ble utropt til et mesterverk av research. Hellig blod, hellig gral kom ut på engelsk i 1982. ”Den mest rystende avsløringen de siste 2000 årene” brukte altså mindre enn 20 år på å bli totalt glemt! Denne gangen kan man vel regne med at det vil ta enda kortere tid. For disse bøkene kan seriøse lesere simpelt hen ikke ta alvorlig. Vi skal gi noen grunner for det.

Kilder og historisk metode
Allerede i et forord av 1996 forbereder forfatterne sine lesere på den kritikken boken kommer til å møte. De medgir at den kritikk boken fra 1982 møtte, var tosidig. Ingen faghistorikere tok boken alvorlig, fra dette hold møtte den total avvisning. De, derimot, som har berømmet boken, er selv forfattere av fiksjonslitteratur, romanforfattere og skjønnlitterære forfattere. Forordet vil immunisere både forfatterne og bokens lesere mot den type kritikk som blant annet vi fremmer. Man polemiserer mot historikere som er altfor opptatt av kilder og fakta. Historikerne er ofre for en spesialisering som gjør at de ikke ”avdekker den underliggende kontinuitet og den samlede, enhetlige strukturen som finnes i kjernen av ethvert historisk problem” (s.342).

Faghistorikere klarer ikke å frigjøre seg fra sitt fokus på fakta og kilder. Det har imidlertid denne boka gjort. Dens forfattere følger ikke historikernes fokus på kilder og fakta. De sier rett ut at i stedet for fakta er de opptatt av ”helhetlige” og ”omfattende” perspektiv. De illustrerer dette med et bilde: ”Fakta er kort og godt som stener som kastes i historiens vann, de forsvinner fort og ofte uten spor, men de lager ringer som – hvis man har tilstrekkelig perspektiv – gjør det mulig å fastslå hvor de traff vannet….Poenget er at ringene i vannet gir muligheter til å finne ting som ellers ville være tapt” (s.342).

I praksis betyr denne metoden at alle slags rykter, legender og tradisjoner – uansett alder og interesse hos de som viderefører dem – tillegges stor vekt. Boken vrimler av folkelige legender og rykter. Bak ethvert krav om å besitte informasjon, regner forfatterne med at det faktisk finnes et grunnlag. De argumenterer gjennomgående ut fra tankegangen ”ingen røyk uten ild”. De tar seg aldri bryet med å spørre om det kan påvises noen interesse eller fordel hos dem som produserer eller formidler rykter.

Det er allment kjent at ikke minst kongehus har hatt interesse av å knytte sine aner til berømte bibelske personer og slekter. Slike spørsmål stilles aldri i denne boken, fordi man har valgt en metodisk tilnærming som tar det meste for god fisk. Ja, faktisk er det slik at jo mer ”sær” en påstått hemmelig tradisjon er, og dess lenger fra hendelsen den befinner seg i tid, dess mer verdifull anser disse forfatterne at den er.

En av de regler som historiefaget aldri vil oppgi, er at kilder som ligger begivenheter nært i tid, i utgangspunktet er å foretrekke fremfor dem som ligger fjernere i tid. Det er forskjell på kilder som ligger 50 år unna de begivenhetene de omtaler, og de som er blitt til 1000 år senere. Dette metodiske prinsipp settes i boken stadig til side, og ikke tilfeldig. Man har med illustrasjonen om ringene i vannet vist hvordan man gjennomgående tenker historisk naivt. Denne historiefagets regel, som forfatterne nærmest latterliggjør, er ganske fornuftig. Det er slike regler som har bidratt til at historiefaget i dag har den faglige prestisje det har, og som også gjør at vi i dag mener at vi vet mer om historien enn man gjorde før dette prinsippet ble praktisert. Forfatterne av denne boken praktiserer en form for ”historisk” forskning som metodisk befinner seg på stadiet før utviklingen av moderne historievitenskap.

Bokens metode er også tydelig å observere i dens fremstillingsstil. Historiske og fortolkningsmessige ”kanskje” og ”hvis” opptrer i hopetall. Når imidlertid disse summeres opp – ut i fra det helhetsperspektiv forfatterne mener å ha – blir alle ”kanskje” og ”hvis” strøket, og luftige hypoteser omtales som om de var fakta. Denne fremgangsmåten er tydelig på for eksempel side 334-335, 343, 372, 375-376, 379, 385.

Et annet eksempel på forfatternes bruk av fri fantasi som metode finner man på side 57-58. Her nevnes et maleri av en Poussin, der det er avbildet en grav med innskriften ET IN ARCADIA EGO (”OG JEG I ARKADIA”). Ut fra omstokking av bokstavene (ringt inn som forslag av en TV- seer!) lager de en ny innskrift: I TEGO ARCANA DEI (”FORSVINN! JEG SKJULER GUDS HEMMELIGHETER”). Til dette sier de: ”Vi var tilfredse, og samtidig pirret av denne oppfinnsomme varianten. Vi forstod ikke den gang hvor usedvanlig riktig den fremkomne advarselen var” (s. 58). Dette er ”forskning” som går Indiana Jones en høy gang!

Gjennom noter og en fyldig bibliografi gir boken seg ut for å være vel dokumentert; noe den gjennomgående ikke er. Det formelig vrimler av udokumenterte ”det sies at”, ”etter det som sies…”, ”seiglivede rykter vil ha det til…” Bibliografien er av svært vekslende karakter; her blandes fiksjonslitteratur og seriøse forskere sammen. Av bibelforskere nevnes et fåtall, og ingen bøker fra de siste 20 årene.

Det nye testamente og keiser Konstantin
Samlingen av de nytestamentlige skrifter er i følge forfatterne av boken et uttrykk for maktkirkens undertrykkelse av annerledestenkende. Dette er også deres forklaring på at fortellingen om Jesu giftermål og hans etterkommere er totalt ukjent i hele den oldkirkelige perioden. Forklaringen er at alle kildene som inneholdt denne historien, ble utslettet av keiser Konstantin og hans maktkirke under kirkemøtet i Nikea 325 e. Kr.

Det forfatterne her gjør, er at de finner opp to historiske ”fakta” som gjensidig forutsetter hverandre, men som begge er totalt uten kildegrunnlag i oldtiden. Først hevder de at det fantes fortellinger om Jesu etterkommere. Så hevder de at når dette ikke kan bekreftes i kilder fra oldtiden, er det fordi kildene som fortalte denne historien, ble utslettet av Konstantins kirke. Ingen av disse påstandene har noe som helst kildegrunnlag.

Det forfatterne her gjør, kan sammenlignes med følgende: Jeg påstår at det sitter en svart katt i gyngestolen min. Når en gjest innvender at han ikke kan se noen katt der, forklarer jeg at det er fordi en trollmann har gjort katten usynlig. Det er uten videre klart at med dette som metode kan man bevise omtrent hva som helst. Det er også ganske innlysende hvorfor ingen historiker av fag har kunnet ta disse forfatterne alvorlig.

Det faktiske forhold er at verken Konstantin eller kirkemøtet i Nikea hadde noe som helst med avgrensningen av nytestamentlige skrifter å gjøre. Forfatterne røper at de heller ikke er helt sikre på dette, for på s. 399 kommer de i skade for å si at det var kirkefaderen Ireneus som avgrenset Det nye testamente (på 180-tallet e.Kr.)! Det siste kommer i det minste den historiske sannhet en god del nærmere, men heller ikke det er korrekt.

Hvilke skrifter som skulle bli med i Det nye testamente, og hvilke ikke, ble aldri vedtatt på noe kirkemøte eller av noen enkeltperson, men var resultatet av en prosess der mange menigheter i alle deler av kirken var inne i bildet, og der utvalgskriteriene var helt åpne og faktisk svært fornuftige: Skrifter fra det første århundre e.Kr., som ble ansett som forfattet av apostler eller deres medarbeidere, ble regnet som troverdige. Andre skrifter, brev eller ”evangelier”, som var forfattet senere, ble ikke tatt med, enten de stemte med de nytestamentlige skriftene i innhold eller ikke.

Denne prosessen var i hovedsak avsluttet lenge før Konstantin, og lenge før hans ”maktkirke” var etablert. Det var martyr-kirken, ikke makt-kirken, som gav oss Det nye testamente. Og martyr-kirken hadde ingen sentral maktinstans som kunne utrydde og undertrykke alternative skrifter. Hvilke alternative skrifter som fantes i det annet og tredje århundre e. Kr., har vi faktisk ganske god kunnskap om. Heller ingen av dem inneholder noe om Jesu angivelige kjødelige etterkommere.

At forfatterne her motsier seg selv og ikke har oversikt over sine forskjellige påstander, er intet enkeltstående tilfelle. Ifølge forfatterne var det først på kirkemøtet i Nikea 325 e. Kr. at det ble avgjort at Jesus var guddommelig. Forfatterne har her øyensynlig glemt at de på side 397 sa at det var Paulus (i 50-årene e. Kr.) som i sine brev gjorde Jesus til Gud!

Generelt hevder forfatterne at det på Konstantins tid (altså de første tiår av 300-tallet), foregikk en storstilet utrenskning av alternative skrifter, og at de vi nå har i Det nye testamente var gjenstand for en like storstilet sensur og omskrivning. Forfatterne synes ukjent med det elementære faktum at så godt som alle nytestamentlige skrifter er bevart til denne dag i håndskrifter som er skrevet flere tiår før år 300, altså lenge før den påståtte konstantinske sensur. Det er teksten i disse førkonstantinske håndskriftene som i hovedsak ligger til grunn for moderne bibeloversettelser.

Forfatterne anfører som nærmest sensasjonelt at Markus-evangeliet slutter på to måter i håndskriftene. De fleste håndskrifter slutter med vers 20 i kap. 16, mens noen av de eldste slutter allerede i vers 8 i samme kapittel. Dette, som i over 150 år har hørt med til alle teologers barnelærdom, og som det er tatt høyde for i alle moderne bibelutgaver ved at versene 9-20 er satt i parentes, presenteres i boken som det slående bevis på at Markusevangeliet ble ”redigert, sensurert og omskrevet” (s. 352).

I realiteten beviser fenomenet intet annet enn at den opprinnelige slutt på Markusevangeliet i 16,8 av mange ble oppfattet som svært brå, og at noen senere føyde til en slutt som bygger på de andre evangeliene og Apostlenes gjerninger. Dette skjedde høyst sannsynlig lenge før Konstantin; og han har altså heller intet med dette å gjøre. I hele evangeliet for øvrig, før 16,8, er det ingen tegn på den sensur-aktivitet som forfatterne hevder. Vi minner igjen om at de eldste håndskriftene er fra midten av 200-tallet.

Det ”hemmelige Markusevangeliet”
Like meningsløs er forfatternes bruk av det såkalte ”Hemmelige Markusevangeliet” som bevis på omfattende omskriving av Markus på ordre fra Konstantin. I 1958 oppdaget den amerikanske forskeren Morton Smith en tekst som var skrevet på innbindingen til et annet manuskript i et bibliotek i Midt-Østen. Teksten ga seg ut for å være et brev av Klemens av Aleksandria (ca. 180 e.Kr.) angående et angivelig hemmelig skrift. Forfatterne gjengir prisverdig den teksten som Smith fant (s. 349-351). Smith har selv ment at det han fant var et hemmelig Markusevangelium. Også andre enn Smith har i ettertid sett manuskriptet, så det er ingen tvil om at det har vært i klosteret. Men i dag har vi kun tilgang til det ved Smiths fotografier. Det debatteres om vi har å gjøre med en opprinnelig tekst eller er en moderne forfalskning, og hvem som eventuelt har lurt hvem i denne forbindelse. La det ligge her; det er knapt mulig å vite det med sikkerhet. 

Forfatterne av Hellig blod, hellig gral vet imidlertid altfor mye på bakgrunn av dette fragmentet. Klemens skriver nemlig ifølge denne omstridte teksten at Jesus i Betania møtte en kvinne hvis bror nettopp var død. Jesus gikk med henne til graven, og ropte på ham. Den unge mannen kom ut av graven. Han inviterte Jesus med hjem til seg, for han var rik. Han gikk kledd i et likklede, og Jesus ble hos ham om natten og lærte ham hemmeligheten om Guds rike.

En bibelleser vil her kjenne igjen Lasarusfortellingen fra Joh 11 (kanskje også Joh 3 om Jesus og Nikodemus som samtalte om Guds rike nattestid), noe forfatterne riktig påpeker. Dette er ukontroversielt; derimot er det ikke selvsagt hva man kan bygge på en slik oppdagelse. Forfatterne av boken konkluderer ut fra dette at fortellingen om Lasarus er fjernet fra Markusevangeliet. Til dette er det minst to ting å si:

A) Forholdet mellom Markusevangeliet og Johannesevangeliet (den eneste evangelist som har denne fortellingen) er i følge stor samstemmighet blant bibelfortolkere slik at Markus er skrevet tre til fire årtier før Johannesevangeliet. Allerede det gjør resonnementet vanskelig.

B) Vi har mange eksempler på såkalte evangelie-harmonier i oldkirken; altså evangelieutgaver hvor man kombinerte fortellinger fra ulike av de fire evangeliene i Det nye testamente. Den enkleste måten å forklare tekstfragmentet fra ”Den hemmelige Markus” på, er å anta at dette var en tekst som kombinerte fortellinger fra Markusevangeliet med fortellinger fra Johannes, og at en slik harmonisert utgave av Markus må stamme fra tiden etter både Markus og Johannes, altså det annet århundre.

Og uansett hvordan man forklarer dette, er det ingen ting i dette som kan brukes til å vise forfatternes tese om et Jesusdynasti som kirken har renset bort fra tekstene

Hvilke kilder finnes til Jesu ekteskap?
Vi har ovenfor nevnt forfatternes hovedforklaring på at hele det antikke kildematerialet er ukjent med fortellingen om Jesu etterkommere: En storstilet kirkelig sensur under Konstantin sørget for at alle slike kilder ble utryddet. Men her motsier forfatterne seg selv. De er nemlig klar over at vi har mye kildemateriale i behold som utvilsomt måtte ha falt som offer for en slik eventuell utryddelse. Og da ville det vært meget kritisk for forfatternes hovedtese, dersom vi heller ikke i disse kildene finner spor av en slik fortelling. Det gjør vi faktisk ikke, men forfatterne prøver å gi inntrykk av det motsatte.

For å vurdere dette, må vi si litt om disse kildenes karakter. Det dreier seg stort sett om gnostiske tekster, ofte evangelie-aktige tekster som Maria Magdalena-evangeliet og andre. Noen av disse tekstene er skrevet i det annet århundre etter Kristus, eller senere, og bygger for en stor del på de nytestamentlige evangeliene. At de er gnostiske, betyr blant annet at de er preget av en særegen form for mystikk, og at de konsekvent avviser det materielle skaperverk som ondt. (Dette går igjen hos de katariske kjetterne på 1200-tallet i Frankrike, som forfatterne korrekt påpeker). Gnostikerne avviste derfor ekteskapet og forplantningen, de mente dette var å gå i den onde skapergudens felle.

Det er i disse skriftene – av alle! – at forfatterne av Hellig blod, hellig gral mener at man finner de beste historiske belegg for at Jesus giftet seg og fikk barn! Det kommer av at de konsekvent misforstår språkbruken i disse skriftene. Det er et velkjent fenomen at mystikere som er asketer og avviser konkret sex, ofte bruker et sterkt erotisk språk når de omtaler åndelige relasjoner. Dette finner vi også i noen av de gnostiske tekstene.

Dette er sannsynligvis forklaringen på at allerede noen av kirkefedrene, som leste de samme tekstene, på feilaktig grunnlag beskyldte gnostikerne for å være seksuelt løsslupne. Baigent & Co gjør seg skyld i den samme misforståelse av de gnostiske tekstene, slik at de tar dette mystiske erotiske språket helt bokstavelig. Er det noe som ville fylt de gnostiske forfatterne av disse tekstene med den største avsky, så er det tanken på at Jesus skulle ha giftet seg og fått barn. Og derfor er det da heller intet, intet som helst, i disse tekstene som så mye som antyder noe slikt. Det er et ganske stort paradoks at når Baigent & Co skal finne antikt kildemateriale som skal bevise en mer menneskelig, en mindre guddommelig Jesus, da går de til kildemateriale som fullstendig tar fra ham hans menneskelighet og gjør ham til ”ren” guddom.

Bedre går det ikke når de også forsøker å benytte Johannesevangeliet i Det nye testamente som ”bevis” på Jesu ekteskap med Maria Magdalena. Fordi forfatterne på forhånd ”vet” at dette var tilfelle, er de overbevist om at fortellingen i Johannes kap. 2 om bryllupet i Kana, i virkeligheten handler om Jesu eget ekteskap med Maria! Som enhver bibel-leser vil kunne se, er dette ren innlesning i fortellingen av noe som ikke engang er antydet der. At det var store mengder vin i bryllupet (forfatternes argument for at det var et ”kongelig” bryllup) vet man bare dersom fortellingen om dette hos Johannes er troverdig, men er fortellingen troverdig, taler den helt åpenbart ikke om Jesu eget bryllup.

Her prøver forfatterne å få både i pose og sekk, og viser seg dessuten helt ukjente med moderne tolkninger av Johannesevangeliets sjanger og fortellingsteknikk. Som ellers er det ingen grenser for hva forfatterne ”vet”. Maria Magdalena var av Benjamins stamme, sier de, slik at ekteskapet mellom henne og Jesus var sammensmeltning av to ”dynastier”. Forfatterne innrømmer at Det nye testamente ikke sier ett ord om Maria Magdalenas avstamning, men de hevder, uten minste dokumentasjon, at ”i etterfølgende historiske overleveringer er hun … tillagt kongelig avstamning.”

Om vi nå, for argumentets skyld, forutsetter at slike overleveringer fins, ville det i tilfelle bety at også Maria Magdalena ble hevdet å være av kongsslekten, Davids ætt, og følgelig tilhøre Juda stamme (som David), ikke Benjamins. Vi har ingen jødiske kilder som beviser noen forventning om en konge av Benjamins stamme. Forfatterne konstruerer her helt på frihånd, ut fra det de synes kunne ”passe”. Og det gjør de på lignende måte gjennom hele boken.

Døde Jesus på korset?
Baigent & Co er temmelig overbevist om at Jesus ikke døde på korset, og at han var i live minst 15 år etter korsfestelsen. Men de er klar over at de kildene de her bygger på, er så sene og upålitelige at de ville gjøre seg svært sårbare om de satset særlig mye på dette kortet. De har derfor helgardert seg med antydningen om at Jesus kanskje døde på korset allikevel, og at han hadde en sønn før korsfestelsen, nemlig – Barabbas!

Igjen er forfatterne helt uten kildebelegg for dette, men de synes åpenbart at det er et godt nok argument at dette i og for seg kunne tenkes å være tilfelle! At Jesus ble korsfestet ca. 30 år gammel, men allerede hadde rukket å bli far til en sønn som var gammel nok til å ha blitt arrestert som jødisk geriljakriger mot romerne – vel, helt umulig er det vel ikke, men direkte sannsynlig kan man knapt si det er. Og når ble det et godt historisk argument at siden noe ikke er absolutt umulig, så har det faktisk skjedd?

Det står ikke mye bedre til med forfatternes andre alternativ, at Jesus overlevde korsfestelsen. De gjør mye ut av at Josef av Arimatea ber Pilatus utlevere Jesu soma. Dette greske ordet betyr ifølge forfatterne et levende legeme, og beviser at Josef visste at Jesus hadde overlevd korsfestelsen. Pilatus, derimot, trodde feilaktig at Jesus var død, og taler derfor om hans ptôma, det vanlige ordet for lik. Hvis forfatterne hadde tatt seg bryet med å slå opp i en gresk ordbok, ville de ha oppdaget at soma ofte også betyr lik; hos Homer har det alltid denne betydningen.

Igjen går forfatterne til gnostiske kilder for å finne støtte for sin teori. De glemmer på nytt at det er en mer menneskelig Jesus de er ute etter, og beviser at han ikke døde på korset ut fra gnostiske kilder. Disse kildene benekter eller problematiserer Jesu død med den begrunnelse at den var uforenlig med hans guddommelighet. Ifølge disse kildene var det ikke bare døden på korset som måtte benektes. Også Jesu menneskelige fødsel og hans fysiske kroppslighet hadde disse kildene store problemer med. Og disse kildene mener Baigent & Co tegner et historisk mer troverdig bilde – og at de viser oss en mer menneskelig Jesus.

Konspirasjonsteoriens største problem
Forfatterne av Hellig blod, hellig gral følger konsekvent det prinsipp at de forkaster den enkleste forklaring på historiske fenomener, og foretrekker ”mystiske” forklaringer. Den enkleste forklaring på at de antikke kildene er ukjent med noen fortelling om Jesu ekteskap med Maria Magdalena og at han fikk barn med henne, er at dette ikke skjedde. Baigent & Co har en mer komplisert forklaring: Dette skjedde, men grunnen til at vi ikke har noen kilder om det, er at denne del av kildematerialet ble utryddet av en kirkelig sensur på 300-tallet.

Først dikter man opp en begivenhet som kildene er tause om, så dikter man opp en ny begivenhet som forklaring på kildenes taushet. Vi har med dette levert et argument for at bokens teori er uten dekning i det antikke kildematerialet, og at den gir en unødvendig komplisert forklaring på det. Men kan man også levere et argument for at bokens teori er direkte usannsynlig eller umulig i lys av oldtidens kilder? Vi mener det.

Argumentet er følgende: Vi vet en god del om hvilke ”alternative” syn som var på markedet i oldtiden, og som avvek fra den form for kristendom som etter hvert etablerte seg som den seirende. Hvordan vet vi det? Fordi kirkens ledere engasjerte seg i heftig debatt med disse alternative synene.

Kirkens ledere i førkonstantinsk tid hadde ingen maktmidler de kunne bruke mot tilhengerne av slike avvikende syn. Ingen andre midler enn å diskutere saken, og argumentere mot det de betraktet som vranglære. Og det gjorde de. De valgte aldri den strategi å tie noe i hjel eller belegge det med taushet. Slike bøker ble etter hvert en egen sjanger, som vi gjerne kaller ”Mot kjetterne”.

Den som drev det lengst i så måte, en biskop på Kypros som het Epifanius, laget en oversikt over 80 (!) vranglærer, som han først fremstilte, og så argumenterte mot. Vi har derfor rimelig god oversikt over hvem som hevdet hva, når det gjelder alternative syn til kirkens ”offisielle” syn. Det avgjørende poeng i denne sammenheng er dette: Ikke noe sted i kirkefedrenes samlede skrifter refereres det til folk som hevder at Jesus giftet seg og fikk barn; ikke noe sted argumenteres det mot et slikt syn. Det ville man ventet, dersom det virkelig eksisterte noen som hevdet dette. Kirkefedrenes totale taushet om noe slikt er umulig å forklare, dersom en slik fortelling hadde eksistert i førkonstantinsk tid.

Et lignende problem har forfatterne med hensyn til sin egen teori om en stor konspirasjon i vår tid, ledet av den katolske kirke. Forfatterne plasserer indirekte alle forskere som ikke kjøper deres egen teori, innenfor denne katolske konspirasjonen. Da må de hevde at ikke bare katolske forskere, men også protestantiske, jødiske, ateistiske, og mange svært kirke- og kristendomskritiske forskere, alle er med i en stor katolsk konspirasjon. Som vi har sett: forfatterne selv innrømmer at alle forskere av fag, alle faghistorikere, uansett trosmessig posisjon, avviser denne bokens metode som uhistorisk. En påstand om at hele det internasjonale forskerlaug er offer for en katolsk konspirasjon, faller på sin egen urimelighet. Vettuge mennesker forstår at dette er nonsens.

Et siste spørsmål
Det mest interessante spørsmål som boken reiser er det kulturfenomen som både denne boken og Da Vinci-koden er uttrykk for: Hva er det som fascinerer så mange ved denne type kvasivitenskapelig litteratur? Hvorfor får den så mange lesere? Hva kommer det av at til og med profesjonelle litteraturanmeldere i massemediene er så kunnskapsløse at de gir slike bøker glimrende kritikker?

Vi tror det er mange grunner til denne fascinasjonen. Bøkene er godt skrevet, og som fiksjonslitteratur kan de måle seg med mye annet. Så får de en ekstra dimensjon ved påstanden om at dette faktisk ikke er fiksjon, men vitenskap på høyt nivå – faktisk over vanlig historievitenskap! – og spennende forskning om den mest sentrale person i vår kultur, kristendommens hovedperson. Bøkene skyter mot en skive som mange lesere i utgangspunktet har et anstrengt forhold til: maktkirken, ortodoksiens voktere, de religiøse maktmenneskene. I slike bøker ”avsløres” disse som vokterne av et bedrag; og mange vil føle at kirkens makt minker når bedraget ”avsløres”.

Når mange mennesker fascineres av slike bøker, og gjerne tror på dem, er det antakelig fordi de i utgangspunktet har stor sympati for forfatternes kirkekritiske agenda. De fleste av oss er slik innrettet at dersom vi liker konklusjonene, er vi tilbøyelig til å se svært velvillig på argumentene, selv om de måtte være aldri så usannsynlige og selvmotsigende. Blir de spennende anrettet, som i disse bøkene, og er vi i tillegg nokså kunnskapsløse på området, kan vi kjøpe mye.

Noen få anmeldere av disse bøkene har selv et uttalt kirke- og kristendomskritisk utgangspunkt, men er fagfolk på området, og har bedømt disse bøkene som kvasivitenskapelige og faglig uholdbare. Det tjener disse anmelderne til stor heder. De har lagt for dagen den intellektuelle integritet som kan være noe å strekke seg mot for oss alle.



Utskriftsversjon Utskriftsversjon





SIDENE ER LEVERT AV EDB TOTALPARTNER AS   OPPDATERES MED EREDAKTØR