5 PÅ TOPP
5 viktige artikler
på dette nettstedet:

Last ned video av DaVinci-
seminaret ”Fakta om fleip
som ble fakta” med Bjørn
Are Davidsen.
38 min (WMV 76 mb)

Klikk her for de 5 SISTE
publiserte artiklene


TIPS EN VENN OM
DAVINCIKODEN.INFO


Søk på dette nettstedet:

Er teoriene i Da Vinci-koden humbug?

Kronikk i Aftenposten 30. juli 2004

Dan Browns bok "Da Vinci-koden" er en stor bestselger. Samtidig er det et tankekors at flere anmeldere ikke bare synes å tro at den bygger på fakta, men til og med lar seg imponere av forfatterens faktagransking. Det er sjelden man finner bøker med flere faktafeil, skriver Bjørn Are Davidsen. Han er sivilingeniør av yrke, og har i mange år drevet undersøkelser og holdt foredrag om falsk vitenskap.

BJØRN ARE DAVIDSEN

MOTTAGELSEN er dermed blitt et avslørende eksempel på kunnskapsløshet. Det er forstemmende at ingen anmeldere har etterprøvd påstandene selv om det tidlig blir klart at boka bygger på en konspirasjonsteori, noe som burde fått alarmklokkene til å ringe.

I stedet er det bare å holde seg fast i møte med anmeldelsene. I Dagbladet kaller Kurt Hanssen boken 24. mai for "researchmessig bortimot et mesterverk". Adresseavisen slipper Frode Singsaas til 26. mai med at "amerikanske kritikere har kalt romanen et mesterverk av faktagranskning og historikk". Selv om Yngve Kvistad i VG 29. mai er klar over at konspirasjonsbløffen om Sion-ordenen som Dan Brown bygger på, er avslørt for lenge siden, hindrer det ikke May Grethe Lerum i samme avis å dele med oss 8. juni at "Fortellingen byr også på spennende ny informasjon om så vel berømte historiske minnesmerker som kjente kunstnere. Man får innblikk i eksisterende hemmelige ordener som Opus Dei og Sion-ordenen".

Turid Larsen røper i Dagsavisen 9. juni at "Da Vinci-koden er i tillegg en roman proppfull med informasjon. Forfatteren har tydelig frydet seg over å kunne formidle en overraskende mengde kunnskaper innen kunsthistorie, kirkehistorie, arkitektur, kryptografi og hemmelige ordener." Valerie Kubens slår fast i Fædrelandsvennen 17. juni at "Boka stiller spørsmål ved selve kjernen i de trosforestillingene vår vestlige kultur er bygd opp rundt. Og den gjør det på en så intellektuelt troverdig måte at den nødvendigvis må avstedkomme forbløffelse og undring".

FOR Å SI DET LITT DIREKTE handler både boken og anmeldelsene om det motsatte av noe intellektuelt troverdig. Forbløffelsen og undringen er at anmelderne ikke ser dette. Det som for flere synes å være "spennende ny informasjon" er i realiteten stort sett tendensiøse tabber, eller ren bløff. Man må være veldig lite bevandret i fagfeltene for å la seg overbevise når Brown slår om seg med årstall og detaljer. For det er unntaket at noen av faktaene stemmer.

På mange måter forteller anmeldelsene ikke bare om historieløshet i en postmoderne kultur, men antagelig også om hva som skjer når man leser noe som støtter egne fordommer. Og her handler mye om kaninen som konspirasjonstenkerne stadig trekker opp av hatten - den katolske kirken.

Det er ikke måte på hva "Vatikanet" skal ha ødelagt eller skjult av hemmeligheter - uten andre bevis enn at det "er" eller "må da være" slik. Brown krysser selv grensen når han allerede på første tekstside presenterer en rekke direkte feil under overskriften "Fakta". Og årsaken er enkel: I stedet for seriøse studier baserer han seg på konspirasjonsteorier fra 1980- og 90-tallet. Han later til og med som om dette er verker skrevet av seriøse historikere.

En som ikke er særlig bevandret i feltene, blir fort overbevist. For dette dekker behov. Det er de undertryktes oppgjør med autoritetene. Det er de "fortrengte kilder" og tradisjoner som endelig får slå tilbake. Dermed er det nok også i manges øyne bare naturlig at Brown møter motbør. At det finnes en rekke motbøker i USA blir en bekreftelse av at han er en trussel som noen vil stanse. Man trenger da ikke å sjekke Browns kilder - bare se hvordan han kritiseres!

DETTE ER ET KLASSISK DILEMMA. Bør noen påpeke alle feil man kan finne i Da Vinci-koden? Handler ikke dette om en morsom teori å kose seg med på stranden? Er det ikke heller slik at de som kommer med innvendinger mot "denne bløffen" har forstått enda mindre enn Brown, slik Yngve Kvistad skriver i VG 29. mai? Konspirasjonsteorier er da bare festlige?

Dessverre er det ikke bare slik. Dypest sett handler dette om at vi ikke kan unnskylde fiksjon og feil som oppfattes som fakta. Motbøkene argumenterer med at "Da Vinci-koden" på uholdbart grunnlag etablerer og opprettholder myter og fiendebilder om katolisismen spesielt, og kristen tro generelt. Samtidig er boken et symptom på den uvitenhet og til dels skepsis enkelte har overfor seriøse fagmiljøer. Brown skaper mistanke om ærlige historikeres omgang med kilder. Og norske anmeldere gjør feilene mer troverdige.

Mye i boken tar utgangspunkt i Berenger Saunière, en katolsk pater som ifølge flere bestselgere av konspirasjonsteorier brått skal ha blitt rik i 1891. Han skal ha funnet kodede dokumenter om en hemmelig orden som Leonardo skal ha vært leder av. Men verken Brown eller anmelderne synes kjent med at mysteriet om Saunière fikk sin start på 1950-tallet, for å trekke kunder til en nystartet lokal restaurant.

Paterens inntekter stammet fra salg av sjelemesser - noe som den katolske kirken forbød - og var langt mindre enn legenden hevdet. Fortellingen om Saunière ble utnyttet av den moderne grunnleggeren av Sion-ordenen (Pierre Plantard, 1920-2000), en antisemittisk orientert esoteriker med et sterkt ønske om oppmerksomhet, ikke minst som kandidat til den franske kongetronen. Han bygget videre på fransk okkultisme fra 1800-tallet, der man så for seg en hemmelig orden som forbandt alt fra gnostikere til tempelriddere og var i opposisjon til datidens politiske og religiøse ledere.

VED SIDEN AV å falle for denne type bløff, bruker Brown utdatert forskning, for eksempel om sammenhengen mellom Jesus og antikkens gudeskikkelse Mithra. Han går til og med så langt som å dikte opp kilder. Han påstår for eksempel at tesen om Maria Magdalenas barn med Jesus støttes av over femti "velkjente historikere", mange av bøkene deres skal være "akademiske bestselgere". Og at "utallige forskere (den engelske utgaven sier "krønikeskrivere") har beskrevet Maria Magdalenas tid i Frankrike" og stamtreet over hennes og Jesu etterkommere.

Han presterer også å si at Bibelen "er utviklet gjennom utallige oversettelser, tilføyelser og revisjoner", uten å konkretisere dette. Brown påstår at "80 evangelier" konkurrerte om å komme med i Bibelen, selvsagt uten kilder. Man rister på hodet over at keiser Konstantin på 300-tallet skal ha bestemt den kristne Bibel, og at Jesus var Guds sønn, ved "knapt flertall" på kirkemøtet i Nikea.

Browns tendensiøse faktagransking avsløres igjen når han kobler hekseprosessene til gammel gudinnedyrkelse og presterer å påstå at fem millioner kvinner ble brent på de tre hundre år dette varte. At det reelle tallet nok ikke oversteg 50 000, at det blant disse også var en rekke "trollmenn", og at kirken og inkvisisjonen mange steder klarte å stoppe prosessene, synes han ikke klar over. Det er i det hele tatt symbolsk at han her tar 99 prosent feil.

Nå er ikke Brown eller anmelderne alene om å falle for den type myter som Brown bygger på. Antagelig ville opinionsundersøkelser vise at nesten alle i Norge tror at man i middelalderen ikke forsto at jorden var rund. Det var dermed ikke annet å vente enn at Kjartan Fløgstad tidligere i år kunne fortelle i "Levende Historie" at Magellans jordomseiling rundt år 1520 avsannet læren om at jorden var flat. Fløgstad er av mange som ikke synes klar over at dette ikke var noe tema, hverken for Magellan eller Columbus. Myten går i stedet tilbake til Washington Irving som på 1800-tallet ville sprite opp sin Columbus-biografi.

HVOR DYPT slike myter sitter, ser vi når professor Audun Holme ved Universitetet i Bergen slår fast i P2-akademiet i mars 2004 at kirken med én stemmes overvekt på kirkemøtet i Nikea vedtok at kvinnen hadde sjel. Også dette er en vandrehistorie uten grunnlag i historiske kilder.

Den offentlige samtale handler i stor grad om baktepper. Når norske anmeldere roser et makkverk av feilinformasjon om kultur- og kirkehistorie for faktaundersøkelser, informasjon og troverdighet, er det et tegn på at bakteppet vi har på dette området bygger mer på fiksjon og fordommer enn på fakta. Det er dermed vanskelig å tro at man vil gjøre en bedre jobb neste gang man møter mytene.



Utskriftsversjon Utskriftsversjon





SIDENE ER LEVERT AV EDB TOTALPARTNER AS   OPPDATERES MED EREDAKTØR