5 PÅ TOPP
5 viktige artikler
på dette nettstedet:

Last ned video av DaVinci-
seminaret ”Fakta om fleip
som ble fakta” med Bjørn
Are Davidsen.
38 min (WMV 76 mb)

Klikk her for de 5 SISTE
publiserte artiklene


TIPS EN VENN OM
DAVINCIKODEN.INFO


Søk på dette nettstedet:

Ble Maria Magadalena svertet av kirken?

I Da Vinci-koden er Maria Magdalena en viktig del av romanens koder og et symbol for kirkens påståtte undertrykkelse av det såkalt "hellige feminine". Noen eksempler fra boka:

"Maria var av kongelig byrd. (...) Magdalena ble omgjort til hore fordi man ville utradere bevisene for hennes høye byrd." (Kap 58)

"For å beskytte seg mot Magdalenas makt fremstilte kirken henne som en hore og begravet bevisene på at hun var gift med Jesus. (...) Det finnes store mengder historisk bevismateriale som underbygger dette, Sophie." (Kap 60)

"Maria Magdalena. Ettersom kirken forbød hennes navns nevnelse, ble hun i hemmelighet kjent under mange pseudonymer -- kalken, den hellige gral og rosen." (Kap 60)

"Da kirken forbød at Maria Magdalenas navn ble nevnt, måtte hennes historie og betydninge formidles via mer diskré kanaler ... ved hjelp av metaforer og symbolikk." (Kap 61)

Er dette historisk korrekt, eller er det fri fantasi, som så mye annet i Da Vinci-koden?
Ved å lese teksten nedenfor kommer du et godt stykke nærmere sannheten. Teksten er hentet fra Oskar Skarsaunes bok Den ukjente Jesus - Nye kilder til hvem Jesus virkelig var?, s.  97-99, Avenir forlag,  2005. 
_____________________________


Maria Magdalena - hore eller helgen?
Da Vinci-koden påstår på side 279: Kirken ”forbød hennes navns nevnelse.” Denne påstanden kan man møte i forskjellige sammenhenger, og den er antakelig i ferd med å bli en vedtatt sannhet.

Man møter den gjerne i følgende versjon: Som et mottrekk mot ”kjetteres” store verdsettelse av Maria Magdalena, satte kirken i gang en svertingskampanje mot henne. Dette datofestes ofte til 591, da pave Gregor i en preken identifiserte Maria Magdalena med den angrende synderinnen i Lukas 7,36–50. Dermed, sier man, oppstod det offisielle kirkelige bildet av henne som prostituert – det var en måte å belegge hennes person og navn med så mye skam at hun skulle bli omgitt av taushet.

Men dette er for det første en misforståelse av Gregors hensikt, og for det andre en grov feilfremstilling av den faktiske historien. Faktum er at Maria Magdalena hele middelalderen igjennom var en svært populær helgen. Noen ganger konkurrerte hun nesten med Jesu mor Maria. 

Kirkelig helgen
Og dette skjedde ikke i opposisjon til kirken, det skjedde med hjelp av biskoper og andre kirkelige forfattere. Den gylne legende [beskrevet her] var på 1200-tallet og i de følgende to århundrer en av kirkens mest elskede og brukte samling av legender, og Maria Magdalena-kulten blomstret. Ville den kunnet gjøre det, dersom kirken ”egentlig” visste at hun representerte en alternativ form for kultus som var en trussel mot kirkens tro? Det virker ikke akkurat sannsynlig, og det er vel denne usannsynligheten som får forfattere som Dan Brown til å påstå at kirken gjorde sitt beste for å glemme henne. At det finnes hundrevis av katolske kirker og institusjoner over hele Europa som er oppkalt etter Maria Magdalena, bryr ikke Dan Brown seg om. Dette faktumet passer tydeligvis ikke inn i hans konspirasjonsteorier.


    Maria Magdalenas kirke på 
    Oljeberget i Jerusalem.

Forvirring og forveksling
Det andre vi merker oss i legenden om Maria Magdalena, er hvor mange identifiseringer av forskjellige nytestamentlige personer som her foreligger. I bildet av Maria Magdalena er i realiteten tre forskjellige kvinner kombinert og gjort til én:

For det første Maria fra Magdala (ved Genesaretsjøen; ”Magdalena” betyr ”fra Magdala”).

For det andre Maria fra Betania (ved Jerusalem). Det var hun som var søster av Marta og Lasarus, ikke Maria Magdalena.

For det tredje den navnløse ”synderinnen” som salvet Jesus i fariseeren Simons hus.

Og dette er ikke den eneste sammenblandingen av forskjellige personer i Den gylne legende, og i annet kirkelig legendestoff. Søsteren til Maria av Betania, Marta, identifiseres med den navnløse kvinnen som Jesus helbredet for kronisk blødning i Mark 5,25–34/Matt 9,20–22/Luk 8,43–48. Det foreligger ingen grunner til å tro at hun var den samme som Marta i Betania. Men det svarer til den generelle tendensen i så godt som all kirkelig legendedannelse: Det vanlige var å slå sammen personer med samme navn til én, eller å identifisere navnløse personer med én av de navngitte.

Noen eksempler: I det Nye testamente er det tydelig tale om to personer som het Filip, én var blant de tolv og ble regnet som apostel, én var blant diaspora-jødene i Jerusalem-menigheten etter kirkens grunnleggelse, og ble kalt evangelisten. Men meget raskt ble disse to slått sammen til én person i senere kirkelige legender. Man hadde ofte også en tendens til å slå sammen ulike Johannes’er, til og med Døperen og disippelen med samme navn kunne noen ganger blandes sammen.

Derimot ser vi så godt som aldri at én og samme person senere splittes opp i flere ulike. Det er derfor svært gode historiske grunner som taler for at Det nye testamentes bilde av tre forskjellige kvinner, to Maria’er og én navnløs, er det historisk opprinnelige, mens kombinasjonen av disse tre til én er av senere dato, og derfor uhistorisk.

Den østlige kirkes Mariaer
Det er desto større grunn til å tro det, ettersom den østlige, gresktalende kirke, aldri identifiserte disse tre på samme måte som Gregor gjorde i sin preken fra 591. I den østlige kirke har Maria fra Magdala sin helgendag, og Maria fra Betania en annen; det var bare i vest man feiret de to som én og den samme på 22. juli. (En god oversikt over utviklingen av bildet av Maria Magdalena i tiden etter Det nye testamente, og hvordan dette bildet ble utfylt gjennom kombinasjonen med andre kvinner i Det nye testamente, finner en for eksempel hos Richard Atwood, Mary Magdalene in the New Testament Gospels and Early tradition, European University Studies, Ser 23, 147–85).

Feil Maria?
Det er unektelig en skjebnens ironi at de tre forfatterne av Hellig blod, hellig gral, som ellers er så kritiske til kirkelige bilder av historien, på dette punkt viser seg helt avhengige av den kirkelige tradisjon, og derfor ser bort fra det mye mer opprinnelige bildet vi har i de eldste kildene. De godtar Gregors identifisering, og skriver derfor at Maria Magdalena var søster av Marta og søster av Lasarus. Ja, de gjør et spesielt nummer av hennes bror Lasarus, for det er bare på den måten de kan få utnyttet Morton Smiths nokså fantasifulle teorier om et spesielt forhold mellom Jesus og Lasarus, og det er bare denne forbindelsen som gjør deres teori om at Lasarus var ”den disippel Jesus elsket” (ifølge Johannes-evangeliet) relevant for prosjektet.

Men dersom Marta og Lasarus var søsken av den Maria som – ifølge de middelalderske legendene – kom til Frankrike, da kan hun ikke ha vært Maria Magdalena! Da må hun ha vært Maria fra Betania, og forfatterne av Hellig blod har simpelt hen valgt feil kvinne som kone for Jesus. Moderne feministiske forskere, som tolker Gregors identifisering som en kirkelig svertekampanje mot Maria Magdalena, finner altså ingen støtte hos forfatterne av Hellig gral, hellig gral, for de mener at Gregor, historisk sett, hadde helt rett – det er samme kvinne det dreier seg om!

(Teksten er gjengitt med velvillig tillatelse fra Avenir forlag.)



Utskriftsversjon Utskriftsversjon





SIDENE ER LEVERT AV EDB TOTALPARTNER AS   OPPDATERES MED EREDAKTØR