Jesu familie og slektninger

I boka "Hellig blod, hellig gral" spekuleres det hemningsløst om Jesu familie og slektninger. Disse teoriene inngår som en viktig del av "Da Vinci-kodens" handling og påstander. Finnes det historisk grunnlag for disse spekulasjonene? I denne grundige artikkelen gir en av Nordens fremste eksperter et fyldig bilde av hva som er historisk kunnskap og hva som er fri fantasi angående Jesu familie.

Bokas hovedteorier om Jesus

Om man skulle si at Hellig blod, hellig gral har noen hovedtese angående den historie som er fortalt i Det nye testamente, er det denne: Jesus giftet seg med Maria Magdalena og fikk barn med henne; ett av disse barna kan ha vært Barrabas. Maria Magdalena nedstammet fra Benjamins stamme; den éne av de to stammene som hadde kongelige ambisjoner i det gamle Israel, og fortsatt hadde det på Jesu tid. Jesus selv var av Juda stamme og Davids slekt, den andre kongelige slektslinjen.

Gjennom ekteskapet med Maria Magdalena ble de to kongelige dynastiene forenet. Barna som ble frukten av dette ekteskapet ville være av dobbelt kongelig herkomst, og ville ha et høyst legitimt krav på Israels trone i Jerusalem. Dette ville jøder flest gladelig ha akseptert, men det var uakseptabelt for romerne, og det var som en farlig jødisk tronarving Jesus ble korsfestet av Pilatus. Innskriften på korset, ”Jødenes konge”, var slett ikke ironisk ment.

Litt inkonsekvent hevder forfatterne like fullt at Pilatus sannsynligvis var med på det komplottet som resulterte i at folk flest trodde Jesus døde på korset, mens han i virkeligheten bare ble bedøvet, og deretter tatt ned av korset levende, og brakt i sikkerhet i Josef av Arimateas grav. Deretter levde Jesus i beste velgående i flere år, kanskje ble han nærmere 80 år gammel. De skriver: ”… En australsk journalist [har] satt frem en interessant og overbevisende teori om at Jesus døde i festningen Masada da den falt for romerne i 74 e.Kr. – på et tidspunkt da han ville vært bortimot åtti år gammel” (s. 392).¹ Se note 1 nederst på denne siden.

Til forskjell fra Jesus, reiste imidlertid hans øvrige familie (Maria Magdalena, hennes barn, og hennes bror Lasarus, foruten Josef av Arimatea, som også var en slektning av Jesus) etter en tid over Middelhavet og til Marseilles. Her grunnla de et jødisk konge-dynasti, som senere giftet seg inn i det første frankiske kongedynastiet, merovingerne.

Forklaringsproblem

La oss forutsette at alt dette er riktig. Da har vi et problem: Hvorfor er det ingen kilder fra oldtiden, eller fra noen senere tid, som forteller denne historien? Hvorfor forteller alle tilgjengelige kilder en helt annen historie, nemlig at Jesus virkelig døde på korset, og at hans grav senere ble funnet tom (slik at ingen var i stand til å finne eller fremvise liket).

Overfor denne fortellingen har forfatterne av Hellig blod, hellig gral et forklaringsproblem. De må forklare at noen hadde et behov for å dikte opp at Jesus virkelig døde på korset, når han altså ikke gjorde det. Og disse som diktet dette opp, var ifølge Baigent & Co tilhengere av Jesus. Jesus var altså ikke død, men flertallet av hans tilhengere påstod at han var det! Her er det tydelig at forfatterne sliter tungt for å finne en god grunn til at flesteparten av Jesu tilhengere skulle dikte opp hans død.

Det nærmeste de kommer, er følgende: Da Jesu forsøk på å bestige tronen i Jerusalem ble mislykket, mente flertallet av hans tilhengere at for å bringe Jesu budskap ut i den hellenistiske verden, måtte Jesus selv forvandles til en typisk hellenistisk gudeskikkelse. Og for å kunne bli guddommeliggjort, måtte han først dø. Den som utformet denne nye læren om Jesus, var Paulus. De fire evangeliene i Det nye testamente bygger på denne Paulus-versjonen av budskapet (s. 396–97). Her ble alt som hadde med Jesu menneskelighet og hans kongelige avstamning å gjøre, konsekvent fjernet, det var uinteressant.

Enhver som har lest Matteus- eller Lukas-evangeliet, eller Paulus-brevene, vet at forfatterne her ganske enkelt farer med vrøvl. Hos Matteus, som hos Lukas og Paulus, er Jesu kongelige herkomst fra David så langt fra fjernet, den er tvert imot et viktig poeng hos dem alle tre. Ja, det er fra disse samme kildene og ingen andre at forfatterne av Hellig blod, hellig gral i det hele tatt kjenner til Jesu davidiske avstamning!

Levde Jesus videre?

Men forfatterne har større problemer enn dette. De må nemlig forklare hvordan Jesu jødiske tilhengere kunne dikte opp at han døde på korset, og deretter selv tro på denne løgnen, og få mange andre til å tro på den, når Jesus vandret levende omkring fremdeles. Det er et historisk faktum at følgende budskap ble forkynt i Jerusalem, i Galilea, og etter få år i de fleste større byer i det romerske riket: ”Jesus fra Nasaret ble korsfestet i Jerusalem under Pontius Pilatus. Han døde og ble begravet. Tre dager senere ble graven funnet tom. Det var fordi Jesus hadde stått opp fra de døde og var blitt tatt opp til himmelen og nå sitter ved Guds høyre hånd i himmelen.”

Det er et ubestridelig historisk faktum at dette budskapet ikke bare ble forkynt, men også at mange trodde på det, i Jerusalem, i Galilea, i alle deler av Midtøsten og i de fleste større byer i Romerriket. Hvordan skulle det vært mulig, dersom Jesus vandret rundt i Israels land til han ble nærmere åtti år gammel? Han ville vært et bokstavelig talt lys levende dementi av hele hovedpoenget i det kristne budskap. Ethvert oppegående menneske kunne avvist budskapet ved å si: Ja, men han lever jo fortsatt, og vi har kona og ungene iblant oss.

Det kan være tvil om mange ting angående den tidlige kristendom, men ikke om dette: Det som ble forkynt om Jesu skjebne etter korsfestelsen, var kort og godt uforenlig med at han levde videre på jorden.

En viss logikk?

Det er for meg aldeles ubegripelig at forfatterne simpelt hen ikke har tenkt på denne problemstillingen. Ett sted er de like i nærheten av å gjøre det. Det er i følgende avsnitt: ”For dem som spredte den nye myten [om Jesu død og oppstandelse], ville [Jesus-]familiens eksistens raskt kunne ha blitt noe mer enn bare en irrelevant bagatell. Den kunne ha blitt en mulig skadelig faktor av skremmende omfang. For familien – som kunne gi førstehånds vitneutsagn om hva som virkelig og historisk hadde foregått – ville ha utgjort en alvorlig trussel mot myten. Ja, basert på disse øyenvitneutsagnene kunne familien faktisk knuse hele myten. I kristendommens første tid måtte derfor alt snakk om en adelig eller kongelig familie og deres stamtre, all diskusjon om politiske eller dynastiske ambisjoner undertrykkes for enhver pris. Og – ettersom man er nødt til å se de underliggende kyniske fakta i øynene – måtte denne familien som kunne komme til å forråde den nye religionen, utryddes” (s. 398).

Det er unektelig en viss logikk i det forfatterne her hevder; de har bare ikke tenkt tanken til sin logiske konsekvens. Gjør man det, er det vanskelig å unngå følgende konklusjon: Siden en levende Jesus på jorden – etter korsfestelsen – ville vært et knusende dementi av ”den nye myten”, måtte de første kristne først av alt utrydde Jesus selv. Ved selve sin eksistens ville Jesus og hans familie effektivt ha underminert det kristne budskap om hans død og oppstandelse.

Permanent motsetning?

Forfatterne av denne boken lever i en absurd bakvendt-verden, der det hersker en dødelig og permanent motsetning: motsetningen mellom Jesus selv og hans familie og etterkommere på den ene siden, og ”kirken”, ”kristendommen”, ”Roma” og ”de ortodokse” på den andre siden. Denne motsetningen har vedvart i alle århundrer til i dag, og den må åpenbart ha begynt rett etter korsfestelsen av Jesus.

Det burde være nok å påpeke dette, så vil de fleste se at alt dette faller på sin egen urimelighet. Dersom det forholdt seg slik med Jesus som disse forfatterne påstår, ville ”den kristne myten” aldri ha oppstått, og ville ikke ha blitt trodd av noen. Men den oppstod, og den ble trodd av mange, altså kan det ikke forholde seg slik som forfatterne hevder.

Helt til disse forfatterne publiserte sin bok i 1982, gikk kritikk av kristendommens sannhet stort sett ut på at Jesus riktig nok døde på korset, men at det ikke var sant at han deretter oppstod fra graven. Å ta stilling til den kritikken er en sak for seg, og vil ikke bli drøftet her. Men det må jo sies at denne kritikken ikke har de enorme forklaringsproblemene i forhold til kristendommens opprinnelse som forfatterne av Hellig blod, hellig gral har. De fleste som betviler kristendommens sannhet, betviler oppstandelsens sannhet, ikke det at Jesus virkelig døde. Det er et standpunkt som ikke vikler seg inn i alle de absurditetene som disse forfatterne tvinges til å hevde.

Ikke bare er de nødvendige konsekvensene av forfatternes påstander absurde og uten noen dekning i det foreliggende kildemateriale fra antikken; de inneholder også en besynderlig inkonsekvens. Når forfatterne legger så stor vekt på at Jesus giftet seg og fikk barn, er det fordi de trenger denne teorien om avstamning for å grunngi legitimiteten til disse Jesu etterkommere i aktuell europeisk politikk. (De argumenterer i boken for Europas forente stater regjert av en etterkommer av Jesus.)

Hvorfor akkurat Jesus?

Men hvis det er avstamning fra David som er det store poeng, hvorfor er det da så avgjørende at denne avstamningen må gå nettopp gjennom Jesus? Jesus var ikke den eneste kongskandidat i sin tid. Han hadde jo for eksempel både brødre og onkler, og navnene på noen av dem kjenner vi. Han hadde fettere, tremenninger og firmenninger, og av Davids ætt var de alle sammen. Hvorfor skulle videreføringen av Davids ætt stå og falle med at nettopp Jesus fikk etterkommere?

Her har forfatterne, uten selv å være klar over det, overtatt et synspunkt fra ”den kristne myten” som de ellers så iherdig bekjemper, nemlig forestillingen om at Jesus på en eller annen måte var enestående, den eneste som på legitimt vis kunne videreføre kongslinjen fra David. Og innenfor den ”kristne myten” er Jesus ganske riktig enestående. Det enestående ved ham er begrunnet i tre forhold: (1) hans død på korset, (2) hans oppstandelse, og (3) i hans guddommelighet. Men nå tror jo disse forfatterne ikke på Jesu død på korset, ikke på hans oppstandelse, og ikke på hans guddommelighet. Hvordan begrunner de da at det skulle ha noen spesiell betydning at de moderne etterkommerne av David også var etterkommere av Jesus? Hvorfor kunne de ikke like gjerne være etterkommere av Jesu bror Jakob, eller andre av Jesu søsken eller søskenbarn? Om mange av disse vet vi at de var gift og hadde etterkommere, og de ville være like mye av Davids ætt som Jesus.

Uheldigvis for forfatterne er vi faktisk ganske godt underrettet om Jesu familie og nære slekt, dels gjennom spredte opplysninger i Det nye testamente, dels gjennom utdrag av andre kristne skrifter, gjengitt i Eusebius’ Kirkehistorie (skrevet i de første tiår av 300-tallet). Når jeg nå gjengir noen av disse opplysningene, ber jeg leseren huske to ting: (1) Jeg bruker de samme kildene som også Baigent & Co betrakter som pålitelige når de uttaler seg om Jesu slekt og familie. (2) Baigent & Co hevder at Jesu nære familie kjente sannheten om at Jesus ikke døde på korset, og at han var et helt vanlig menneske og ikke guddommelig. De stod derfor i den skarpeste konflikt med dem som fulgte Paulus & Co når disse hevdet at Jesus var guddommelig, og hadde dødd på korset og var oppstått fra de døde.

Paulus og Jesu familie i konflikt?

Paulus sier i Galaterbrevet at han etter en tid som forkynner av kristendommen måtte sikre seg at det budskapet han forkynte, hadde dekning hos dem som ledet den første kristne menigheten i Jerusalem. En av de tre høyeste lederne var Jesu bror Jakob. Paulus sier i Galaterbrevet at de tre lederne i Jerusalem – Jakob, Jesu bror; Peter og Johannes – anerkjente Paulus’ budskap som sant og rett (Gal 1,18f; 2,1–10). I sitt første brev til menigheten i Korint forteller Paulus at noe av det første han ”mottok” som lære – rimeligvis fra urmenigheten i Jerusalem – var følgende: ”at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for Kefas [= Peter], og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på en gang. Av dem lever de fleste, men noen er døde. Deretter viste han seg for Jakob… ”(1 Kor 15,3–7). I den tidligste menigheten i Jerusalem har tydeligvis Jesu bror Jakob vært kjent som ett av hovedvitnene til Jesu oppstandelse.

Da kretsen av de tolv apostlene gradvis gikk i oppløsning som følge av naturlig død, forfølgelser og eksil, var det nettopp Jesu bror Jakob som trådte fram som menighetens naturlige leder. Hans autoritet ble anerkjent og respektert omtrent over alt i den tidlige kirken. Et håndfast uttrykk for det har vi i Det nye testamente, i Jakobs brev. Enten det er skrevet av Jakob selv eller en nær medarbeider i hans navn, så beviser det den høye og aktede stilling Jakob hadde i så godt som hele den tidlige kirken. Riktignok var det spenninger mellom tilhengere av Jakob og Paulus, men de spenningene gjaldt spørsmål om hvor mye av Moseloven hedningene skulle overholde, ikke budskapet om Jesu død og oppstandelse.

Da Jakob ble martyr, antakelig i 62 e.Kr., valgte kirken i Jerusalem Jesu fetter Simeon som ny leder av menigheten. Simeons far Klopas var en bror av Josef, Jesu far. Om dette forteller Hegesippus ca. 190 e. Kr.: ”Etter Jakobs martyrdød … kom de av Herrens apostler og disipler som ennå levde fra alle kanter, og de møtte Herrens jordiske slektninger. Flere av disse levde ennå. Sammen rådslo de om hvem som var verdig til å bli Jakobs etterfølger [som leder for menigheten]. Enstemmig kom de fram til at Simeon, Klopas’ sønn, var verdig til å bestige bispestolen” (Hist. eccl. III,11).

Senere sier Hegesippus at menigheten i Jerusalem var helt ortodoks i sin tro og praksis så lenge den ble ledet av Jesu slektninger; senere kom det rivaliserende bispekandidater, og menigheten opplevde splittelse. Deretter sier han også at han selv – med Jerusalem-menighetens ortodokse tro som målestokk – besøkte menighetene i Korint og Roma, og kunne konstatere at de hadde den samme ortodokse tro.

Den informasjon jeg her har gjengitt, må forfatterne av Hellig blod, hellig gral ha kjent. Men de velger å fortie den, fordi den fullstendig punkterer deres oppkonstruerte bilde av en dødelig konflikt mellom Jesu slektninger og resten av kirken.

Tidlig på 200-tallet forteller den kirkelige forfatteren Julius Africanus at Jesu slektninger hadde en forklaring på den tilsynelatende motsigelsen mellom Jesu stamtavler hos Matteus og Lukas, og at de deltok aktivt i den kristne forkynnelsen, særlig i Galilea. De var stolte av sin avstamning fra David, og forkynte Jesus som den rette Messias av Davids ætt – som alle andre kristne forkynnere gjorde.

Fundamental feilslutning

På bakgrunn av dette er det lett å se hvilken fundamental feilslutning det er når Baigent & Co tenker seg at etter korsfestelsen droppet ”kirken” alle krav på at Jesus var en rett Messias av Davids ætt. Det gjorde den aldeles ikke; at Jesus var kongen av Davids ætt gikk tvert om inn som en viktig del av alle tidlige kristne bekjennelser. Dette røper forfatterne ufrivillig at de egentlig er klar over. Etter at de har sagt at Paulus guddommeliggjorde Jesus og førte an i å skape myten om ham (s. 397), sier de (s. 426) at de kjetterne som visste sannheten om Jesu herkomst, gjerne viste til ”den høyt respekterte Paulus som hadde snakket om ”Jesus Kristus, vår Herre, som menneske kommet av Davids ætt” [Rom 1,3].”

Så snart man gjør det som forfatterne av Hellig gral, hellig blod ikke har gjort, nemlig å se nærmere på hele det foreliggende kildemateriale uten på forhånd fastlagte oppfatninger, viser deres konstruksjon seg å være totalt uten grunnlag i kildene. Ja, mer enn det, den er direkte uforenlig med de kildene vi har. I kildene møter vi Jesu nærmeste slektninger, inkludert hans brødre, som ledere for den ”ortodokse” kirken; vi møter dem som talsmenn for det Baigent & Co kaller ”den nye myten”. Derimot finnes ikke den ringeste antydning i kildene om at Jesu slekt skulle representere en alternativ oppfatning som kirken for øvrig gjorde sitt beste for å undertrykke. Men på ett punkt har forfatterne rett: Slik måtte det ha vært, om forfatternes konstruksjon var riktig. Altså er den ikke det.

Det er etter dette ikke nødvendig å bruke mye tid på forfatternes svært søkte bestrebelser på å finne bevis på Jesu ekteskap med Maria Magdalena i Det nye testamente selv. Ingen har noen gang kommet på den idé at bryllupet i Kana i virkeligheten var Jesu eget bryllup med Maria Magdalena (Joh 2,1–10). Johannes forteller enkelt og greit at Jesus, hans disipler og hans mor Maria, var gjester i bryllupet. Men våre venner Baigent & Co vet naturligvis bedre; de vet jo på forhånd at Jesus giftet seg; og siden det ikke er noen annen bryllupsfortelling i evangeliene som ”passer” bedre, velger de denne hos Johannes. Dermed har de ”bevis” for at de har rett: Johannes forteller i virkeligheten om Jesu eget bryllup med Maria Magdalena!

Nå er forfatterne åpenbart klar over at svært få vil oppfatte dette som noen overbevisende dokumentasjon. De ser seg derfor om i litteraturen etter nytestamentlig tid – kanskje det finnes bedre ”beviser” der?

Kirkens undertrykkelse av sannheten om Jesus-dynastiet

Hellig blod, hellig gral forfølger her sitt hovedsynspunkt: Den romerske kirke under keiser Konstantins ledelse iverksatte en storstilet undertrykkelse av sannheten om Jesus, hans ekteskap og etterkommere. Forfatterne er så fiksert på at kirken alltid er ledet fra Roma, at de også lokaliserer Konstantins storstilte ”sensurvirksomhet” til Roma. Det virker som de aldri har hørt om Konstantinopel [”Konstantins by”, innviet i 330 e.Kr.], Romerrikets nye hovedstad fra og med Konstantin, og det virker ikke som om de vet at Konstantin i virkeligheten var svært forsiktig med hva han foretok seg i Roma, for ikke å utfordre den gamle hedenske maktelite der unødvendig.

Samlingen av de nytestamentlige skrifter er ifølge forfatterne av boken et uttrykk for maktkirkens undertrykkelse av annerledestenkende. Dette er også deres forklaring på at fortellingen om Jesu giftermål og hans etterkommere er totalt ukjent i hele den oldkirkelige perioden. Forklaringen er at alle kildene som inneholdt denne historien, ble forsøkt utslettet av keiser Konstantin og hans maktkirke etter vedtaket om Jesu guddom under kirkemøtet i Nikea 325 e. Kr.

Det forfatterne her gjør, er at de finner opp to historiske ”fakta” som gjensidig forutsetter hverandre, men som begge er totalt uten kildegrunnlag i oldtiden. Først hevder de at det fantes fortellinger om Jesu etterkommere. Så hevder de at når dette ikke kan bekreftes i kilder fra oldtiden, er det fordi kildene som fortalte denne historien, ble utslettet av Konstantins kirke, ”særlig i Roma”. Ingen av disse påstandene har noe som helst kildegrunnlag. Det forfatterne her gjør, kan sammenlignes med følgende: Jeg påstår at det sitter en svart katt i gyngestolen min. Når en gjest innvender at han ikke kan se noen katt der, forklarer jeg at det er fordi en trollmann har gjort katten usynlig. Det er uten videre klart at med dette som metode kan man bevise omtrent hva som helst. Det er også ganske innlysende hvorfor ingen historiker av fag har kunnet ta disse forfatterne alvorlig.

Det faktiske forhold er at verken Konstantin eller kirkemøtet i Nikea hadde noe som helst med avgrensningen av nytestamentlige skrifter å gjøre. Forfatterne røper at de heller ikke er helt sikre på dette, for på s. 399 kommer de i skade for å si at det var kirkefaderen Ireneus som avgrenset Det nye testamente på 180-tallet e.Kr.! Det siste kommer i det minste den historiske sannhet en god del nærmere, men heller ikke dette er korrekt. Hvilke skrifter som skulle bli med i Det nye testamente, og hvilke ikke, ble aldri vedtatt på noe kirkemøte eller av noen enkeltperson, men var resultatet av en prosess der mange menigheter i alle deler av kirken var inne i bildet, og der utvalgskriteriene var helt åpne og faktisk svært fornuftige: Skrifter fra det første århundre e.Kr., som ble ansett som forfattet av apostler eller deres medarbeidere, ble regnet som troverdige. Andre skrifter, brev eller ”evangelier”, som var forfattet senere, ble ikke tatt med, enten de stemte med de nytestamentlige skriftene i innhold eller ikke. Denne prosessen var i hovedsak avsluttet lenge før Konstantin, og lenge før hans ”maktkirke” var etablert. Det var martyr-kirken, ikke maktkirken, som gav oss Det nye testamente. Og martyr-kirken hadde ingen sentral maktinstans som kunne utrydde og undertrykke alternative skrifter. Hvilke alternative skrifter som fantes i det annet og tredje århundre e. Kr., har vi faktisk ganske god kunnskap om. Heller ingen av dem inneholder noe om Jesu angivelige kjødelige etterkommere.

At forfatterne her motsier seg selv og ikke har oversikt over sine forskjellige påstander, er intet enkeltstående tilfelle. Ifølge forfatterne var det først på kirkemøtet i Nikea 325 e. Kr. at det ble avgjort at Jesus var guddommelig. Forfatterne har her øyensynlig glemt at de på side 397 sa at det var Paulus (i 50-årene e. Kr.) som i sine brev gjorde Jesus til Gud!

Generelt hevder forfatterne at det på Konstantins tid (altså de første tiår av 300-tallet), foregikk en storstilet utrenskning av alternative skrifter, og at de vi nå har i Det nye testamente var gjenstand for en like storstilet sensur og omskrivning. Forfatterne synes ukjent med det elementære faktum at så godt som alle nytestamentlige skrifter er bevart til denne dag i håndskrifter som er skrevet flere tiår før år 300, altså lenge før den påståtte konstantinske sensur. Disse førkonstantinske håndskriftene er viktige som tekstgrunnlag for alle moderne bibeloversettelser.

Forfatterne anfører som nærmest sensasjonelt at Markus-evangeliet slutter på to måter i håndskriftene. De fleste håndskrifter slutter med vers 20 i kap. 16, mens noen av de eldste slutter allerede i vers 8 i samme kapittel. Dette, som i over 150 år har hørt med til alle teologers barnelærdom, og som det er tatt høyde for i alle moderne bibelutgaver ved at versene 9-20 er satt i parentes, presenteres i boken som det slående bevis på at Markusevangeliet ble ”redigert, sensurert og omskrevet” (s. 352). I realiteten beviser fenomenet intet annet enn at den opprinnelige slutt på Markusevangeliet i 16,8 av mange ble oppfattet som svært abrupt, og at noen senere føyde til en slutt som bygger på de andre evangeliene og Apostlenes gjerninger. Dette skjedde høyst sannsynlig lenge før Konstantin; og han har altså heller intet med dette å gjøre. I hele evangeliet for øvrig, før 16,8, er det ingen tegn på den sensur-aktivitet som forfatterne hevder. Vi minner igjen om at de eldste håndskriftene er fra midten av 200-tallet.

Hemmelig Markus-evangelium?

Like meningsløs er forfatternes bruk av det såkalte ”Hemmelige Markusevangeliet” som bevis på omfattende omskriving av Markus på ordre fra Konstantin. I 1958 oppdaget den amerikanske forskeren Morton Smith en tekst som var skrevet på innbindingen til et annet manuskript i et bibliotek i Midt-Østen. Teksten ga seg ut for å være et brev av Klemens av Aleksandria (ca. 180 e.Kr.) angående et angivelig hemmelig skrift. Forfatterne gjengir prisverdig den teksten som Smith fant (s.349-351). Smith har selv ment at det han fant var et hemmelig Markusevangelium. 

Også andre enn Smith har i ettertid sett manuskriptet, så det er ingen tvil om at det har vært i klosteret. Men i dag har vi kun tilgang til det ved Smiths fotografier. Det debatteres om vi har å gjøre med en opprinnelig tekst eller en moderne forfalskning, og hvem som eventuelt har lurt hvem i denne forbindelse. La det ligger her, det er knapt mulig å vite det med sikkerhet.

La det ligge her; det er knapt mulig å vite med sikkerhet. Forfatterne av Hellig blod, hellig gral vet imidlertid altfor mye på bakgrunn av dette fotografiet. 

Klemens skriver nemlig i følge denne omstridte teksten at Jesus i Betania møtte en kvinne hvis bror nettopp var død. Jesus gikk med henne til graven, og ropte på ham. Den unge mannen kom ut av graven. Han inviterte Jesus med hjem til seg, for han var rik. Han gikk kledd i et likklede, og Jesus ble hos ham om natten og lærte ham hemmeligheten om Guds rike. En bibelleser vil her kjenne igjen Lasarusfortellingen fra Joh 11 (kanskje også Joh 3 om Jesus og Nikodemus som samtalte om Guds rike nattestid), noe forfatterne riktig påpeker. Dette er ukontroversielt; derimot er det ikke selvsagt hva man kan bygge på en slik oppdagelse. Forfatterne av boken konkluderer ut fra dette at fortellingen om Lasarus er fjernet fra Markusevangeliet.

Til dette er det minst to ting å si:

A) Forholdet mellom Markusevangeliet og Johannes-evangeliet (den eneste evangelist som har denne fortellingen) er i følge stor samstemmighet blant bibelfortolkere slik at Markus er skrevet tre til fire årtier før Johannesevangeliet. Allerede det gjør resonnementet vanskelig.

B) Vi har mange eksempler på såkalte evangelieharmonier i oldkirken; altså evangelieutgaver hvor man kombinerte fortellinger fra ulike av de fire evangeliene i Det nye testamente. Den enkleste måten å forklare tekstfragmentet fra ”Den hemmelige Markus” på, er å anta at dette var en tekst som kombinerte fortellinger fra Markusevangeliet med fortellinger fra Johannes, og at en slik harmonisert utgave av Markus må stamme fra tiden etter både Markus og Johannes, altså det annet århundre. Og uansett hvordan man forklarer dette, er det ingen ting i dette som kan brukes til å vise forfatternes tese om et Jesusdynasti som kirken har renset bort fra tekstene

Undertrykte kilder?

Jeg har ovenfor nevnt forfatternes hoved-forklaring på at hele det antikke kildematerialet er ukjent med fortellingen om Jesu etter-kommere: En storstilet kirkelig sensur under Konstantin sørget for at alle slike kilder ble utryddet. Men her motsier forfatterne seg selv. De er nemlig klar over at vi har mye kildemateriale i behold som utvilsomt måtte ha falt som offer for en slik eventuell utryddelse. Og da ville det vært meget kritisk for forfatternes hovedtese, dersom vi heller ikke i disse kildene finner spor av en slik fortelling. Det gjør vi faktisk ikke, men forfatterne prøver å gi inntrykk av det motsatte.

De røper dessuten at de har kjennskap til et annet saksforhold som egentlig gjør tanken på en effektiv kirkelig sensur umulig. De sier at Konstantin på slutten av sitt liv ikke sympatiserte med de ortodokse, men med Arius og hans tilhengere. Og disse mente, ifølge forfatterne, at Jesus bare var et vanlig menneske, og de tenkte svært jødisk om hans herkomst og betydning. Og etter Konstantin var keiserdømmet ariansk i mange år, og i 360 var det ikke en eneste ortodoks biskop igjen i Romerriket. Hva skulle i denne perioden hindret en hel flora av skrifter å se dagen, som gav oss den ”sanne” versjonen om Jesus? De hadde jo nå Romerriket og dets makt på sin side! Her har forfatterne igjen et stort forklaringsproblem, som de ikke engang gjør forsøk på å løse.

Men de griper til et halmstrå: De peker på de såkalte Nag-Hammadi-tekstene. Disse, sier de helt korrekt, stammer fra det fjerde århundre etter Kristus, altså Konstantins tid og litt senere. Og i disse tekstene, sier de, møter vi en mer menneskelig og mindre guddommelig Jesus, og dessuten klare indikasjoner på hans ekteskap med Maria Magdalena.

Enhver sakkyndig leser gnir seg i øynene når man leser dette. Nag-Hammadi-tekstene er, stort sett (og særlig de tekstene forfatterne bruker), gnostiske tekster. At de er gnostiske, betyr blant annet at de er preget av en særegen form for mystikk, og at de konsekvent avviser det materielle skaperverk – det er ondt. (Dette går igjen hos de katariske kjetterne på 1200-tallet i Frankrike, som forfatterne korrekt påpeker). Gnostikerne avviste derfor ekteskapet og forplantningen, de mente dette var å gå i den onde skapergudens felle.

Det er i disse skriftene – av alle! – at forfatterne av Hellig blod, hellig gral mener at man finner de beste historiske belegg for at Jesus giftet seg og fikk barn! Det kommer av at de konsekvent misforstår språkbruken i disse skriftene. Det er et velkjent fenomen at mystikere som er asketer og avviser konkret sex, ofte bruker et sterkt erotisk språk når de omtaler åndelige relasjoner. Dette finner vi også i noen av de gnostiske tekstene. Dette er sannsynligvis forklaringen på at allerede noen av kirkefedrene, som leste de samme tekstene, på feilaktig grunnlag beskyldte gnostikerne for å være seksuelt løsslupne. Baigent & Co gjør seg skyld i den samme mis-forståelse av de gnostiske tekstene, slik at de tar dette mystiske erotiske språket helt bokstavelig.

Er det noe som ville fylt de gnostiske forfatterne av disse tekstene med den største avsky, så er det tanken på at Jesus skulle ha giftet seg og fått barn. Og derfor er det da heller intet, intet som helst, i disse tekstene som så mye som antyder noe slikt. Det er et ganske stort paradoks at når Baigent & co skal finne antikt kildemateriale som skal bevise en mer menneskelig, en mindre guddommelig Jesus, da går de til kildemateriale som fullstendig tar fra ham hans menneskelighet og gjør ham til ”ren” guddom.