Fiksjon og fakta i Da Vinci-koden

Et lettlest, grundig og tankevekkende oppgjør med Da Vinci-kodens påstander angående kirkehistorien, Jesus, Maria Magdalena og hemmelige ordener. Artikkelen ble først holdt som et foredrag på et etterutdanningskurs for lærere i den videregående skolen.

Av Oskar Skarsaune, professor i Oldkirkens historie og forfatter av boka  Den ukjente Jesus, Avenir forlag 2005.

Artikkelen som PDF-dokument, klar til utskrift

 

1. Da Vinci-koden som fiksjon

Dan Browns bestselgende thriller Da Vinci-koden er, som thrillere flest, en fiksjonsbok. Kriminalfortellingen er oppdiktet, og handlingens personer er oppdiktede. Men to av de oppdiktede personene i boken, Harvard-professoren Robert Langdon og grals-jegeren Leigh Teabing, fremsetter historiske påstander om personer som ikke er oppdiktede: Jesus, Maria Magdalena, keiser Konstantin, osv. De uttaler seg også om hendelser som ikke er oppdiktede, men som faktisk har funnet sted: avgrensningen av Det nye testamente, kirkemøtet i Nikea, funnet av Dødehavstekstene, funnet av Nag Hammadi-tekstene, osv. De uttaler seg dessuten om disse tekstenes innhold og betydning.

 

Personene i romanen tolker også velkjente kunstverk, som for eksempel Leonardo Da Vinci’s ”Nattverden”. Og de hevder at det de sier om alt dette, er det stor enighet om i moderne forskning. Det er bare katolske forskere som forsøker å hindre disse nye resultatene fra å bli kjent. I virkeligheten er også de katolske forskerne klar over sannheten i de nye ”forskningsresultatene”, de tør bare ikke innrømme det.

Svært mange lesere av Da Vinci-koden tar alt dette for god fisk, og er overbevist om at de, etter lesningen av boken, er blitt oppdatert på det nyeste nye innen historisk og kunsthistorisk forskning.

 

2. Hvor har Dan Brown teoriene sine fra?

Dan Brown er verken historiker eller kunsthistoriker. Han har ikke drevet egen forskning på noen av de historiske hendelser han lar romanens ”forskere” uttale seg om. Han har ikke selv lest noen av de antikke kildene, verken Dødehavstekstene eller Nag Hammadi-tekstene. Og han har ikke lest noen av de middelalderske kildene om gralen og tempelridderne heller. Moderne bibelforskning, slik den drives ved universiteter og høyskoler verden rundt, er han helt ukjent med. Hvilke bøker han bygger på, gjør han selv oppmerksom på i romanen, side 278 (norsk utgave):

Michael Baigent, Richard Leigh, Henry Lincoln, Holy Blood, Holy Grail 1982 (norsk utgave med nytt for- og etterord fra 1996 ble utgitt i 2004 av Bazar Forlag: Hellig blod, hellig gral). 
Prince, Clive Lynn Picknett, The Templar Revelation: Secret Guardians of the True Identity of Christ 1997. 
Margaret Starbird,The Woman with the Alabaster Jar: Mary Magdalen and the Holy Grail 1993. 
Margaret Starbird, Goddess in the Gospels: Reclaiming the Sacred Feminine 1998.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Disse fire bøkene utgjør hele grunnlaget for Browns bilde av hva som er gangbare teorier i ”moderne forskning”, og rett som det er presenteres eksotiske teorier fra en av disse bøkene som synspunkter som er bevist av ”talløse” forskere. Men ingen av disse bøkenes forfattere er historikere av fag, og de teoriene som fremsettes i dem, har ikke støtte av noen faghistoriker noe sted på kloden. De aktuelle teoriene hevdes bare av disse bøkenes forfattere, og ingen andre. Like fullt hevder Brown at ”sannheten”, altså de svært eksotiske teoriene i disse bøkene, holdes skjult av en katolsk sammensvergelse. Han må da, logisk sett, hevde at alle fagfolk ved alle klodens universiteter, om de er jøder, agnostikere, protestanter eller ateister, alle er med i en sammensvergelse styrt av ”Vatikanet”.

 

Hovedtrekkene i Dan Browns bilde av historiske forhold i oldtid og middelalder har han hentet fra Baigent & Co’s Hellig blod, hellig gral. Avhengigheten her er så stor at to av Hellig blods forfattere, Baigent og Leigh, har gått til søksmål mot Brown for plagiat. De har imidlertid et problem. De hevder i Hellig blod at de – gjennom års ”forskning” – har avdekket nye historiske fakta. De presenterer ikke sin bok som en fiksjonsbok, men som en bok som presenterer historiske sannheter. Men man kan ikke plagiere historiske sannheter! Dersom forfatterne av Hellig blod har oppdaget ny historisk viten, har de ikke copy-right på den. Og da har de ingen sak mot Dan Brown.

 

 

3. Hvilke kilder bygger boka Hellig blod, hellig gral på?

 

 

Hellig blod, hellig gral bygger sitt historiebilde på 2 – to – kilder.

 

(1) Den éne er Gérard de Sèdes bok Gullet i Rennes fra 1967. I denne boken lanserer de Séde en fortelling om den fattige landsbypresten Bérenger Saunière, som i 1891 angivelig fant fire pergamentruller under restaureringen av landsbykirken i Rennes-le-Château i det sydlige Frankrike. To av rullene gjengis i faksimile i boken, de to andre skulle angivelig inneholde ”genealogiske opptegnelser” og stamme fra henholdsvis 1244 og 1644.

 

Disse dokumentene har ingen sett. Den eneste som hevder deres eksistens, er Pierre Plantard, en fransk ultranasjonalist, royalist og høyreekstremist med klare nazi-sympatier, og en erklært antisemitt. Han brukte mesteparten av sitt liv til å bygge opp en myte om seg selv, og denne myten er forfatternes andre kilde.

 

(2) Pierre Plantard hevdet at det første frankiske kongsdynasti, merovingerne (fra ca 450 til midt på 700-tallet) ikke hadde dødd ut, slik alle historikere hittil hadde trodd, men at de hadde etterlatt seg etterslekt, og at korsfarerhøvdingen Gotfred av Buillon på 1100-tallet var en merovinger. Han grunnla angivelig ”Sion-ordenen”, som en periode var samme orden som Tempelridderne, og som var en beskyttende organisasjon rundt merovingernes etterkommere.

 

Pierre Plantard mente selv å være av merovingernes ætt, og fungerte både som ”ordenens” Stormester og dens tronkandidat. Det siste baserte seg på et stamtre han selv hadde utarbeidet (under pseudonym), der det fremgikk at han selv var kongs-sønn i direkte linje fra den siste merovingiske konge. Denne stamtavlen er for lengst avslørt som falsum. Likeledes har Plantard selv (under en rettssak i 1993 og under ed) avslørt at hans liste over Stormestre i Sion-ordenen (som inkluderer Leonardo Da Vinci, Isaac Newton, Victor Hugo og Claude Debussy!) var hans eget fantasiprodukt.

 

Den myten han bygget opp omkring seg selv, gjorde han kjent gjennom fabrikerte dokumenter som han greide å plante i Nasjonalbiblioteket i Paris. I Hellig blod tas alle disse dokumentene (”Prieuré-dokumentene”, s. 512–13) og det bildet de gir av historien, for god fisk. I disse dokumentene hevder Plantard bl.a. at merovingerne nedstammet fra Benjamins stamme i Israel. Benjaminittene utvandret på Davids tid, og utgjorde en viktig blodslinje frem mot den merovingiske kongeætten. Plantard ville – som ultrakonservativ katolikk – på denne måten skaffe seg en viss ”bibelsk” legitimitet som fransk konge.

 

4. Kongelige slektslinjer?

I Hellig blod overtas ikke bare Plantards historiekonstruksjoner, men også hans politiske agenda. Forfatterne gjør seg til talsmenn for Sion-ordenens politiske ambisjoner: Så trette som menneskene i vår tid er blitt av politiske ideologier, herunder demokratiet, er tiden nå inne for at den rette kongen trer frem og tar makten over et forent Europa. Menneskene i vår tid er blitt modne for den tanken at politisk makt kan baseres på avstamning og blod (Hb s. 442–54).

 

Men forfatterne av Hellig blod er ikke tilfreds med Plantards egen stamtavle for det merovingiske dynasti: at de nedstammet fra Benjamins stamme. De påtar seg derfor oppgaven å ”forbedre” Plantards avstamning. Stikk i strid med Prieuré-dokumentene hevder de at merovingerne nedstammet fra begge de kongelige dynastiene i det gamle Israel: Davids blodslinje og Benjamins! Dette hadde skjedd på den måten at Jesus – som var av Davids ætt – hadde giftet seg med Maria Magdalena – som var av Benjamins stamme. Ekteskapet mellom de to var av ”dynastisk” art, det forente de to kongelige blodslinjene, og Jesu og Marias etterkommere var dermed av dobbelt kongelig avstamning. Etter de dramatiske begivenhetene rundt Jesu korsfestelse rømte Maria Magdalena, hennes søster Maria, deres bror Lasarus, og deres slektning Josef av Arimatea, til Marseille i Frankrike, og her levde Jesu og Marias etterkommere videre, inntil én av dem på 400-tallet giftet seg inn i det merovingiske dynastiet, slik at dette fra da av ble bærer av blodslinjen fra Maria og Jesus.

 

5. Er Maria Magdalena Den hellige gral?

Samtlige historiske påstander i forrige punkt er ren fiksjon. Historisk forholder det seg slik:

 

(A) Maria Magdalena var én blant flere velstående kvinner som fulgte Jesus og hans disipler under deres vandringer i Galilea. Marias tilnavn Magdalena betyr ganske enkelt at hun kom fra den lille byen Magdala ved Gennesaretsjøen. Hun er således helt klart en annen person enn Maria fra Betania ved Jerusalem. Det var hun, ikke Maria fra Magdala, som var søster av Marta og Lasarus. I den østlige kirke har man klart holdt disse to Mariaer fra hverandre; de har hver sin helgendag. Men i den vestlige kirke ble de etter hvert blandet sammen og gjort til én og samme person. Ytterligere en tredje person ble også identifisert med Maria Magdalena, denne gang av selveste Pave Gregor i en preken i 591: den navnløse synderinnen i Simons hus (Luk 7).

 

Om denne ”kombi-personen” oppstod det i middelalderen en rik legendedannelse, like uhistorisk som kombi-personen selv. Disse legendene inneholdt også elementer som stammet fra fortellinger om en fjerde Maria, en egyptisk nonne på 400-tallet e. Kr. som levde de siste år av sitt liv som asketisk eneboer i ørkenen øst for Jordan. Det er legendene om henne som er svært lette å kjenne igjen i middelalderlegendene om Maria Magdalenas siste år i en hule i Frankrike. Beskrivelsen av landskapet rundt hulen stemmer godt med ørkenen øst for Jordan, men overhodet ikke med landskapet i det sydlige Frankrike. I middelalderlegendene om Maria Magdalena er hun asket, eneboer og ugift. Det forlyder intet om at hun hadde barn. Det fortelles derimot at hun i de siste tretti år av sitt liv utelukkende levde av nattverdbrødet, som ukentlig ble brakt henne av engler.

 

Legendene om Maria er propagandafortellinger, dels inneholder de forherligelse av livet som nonne, dels forherliger de nattverds-sakramentet. Maria Magdalena var helt fra oldkirkens tid en svært populær helgen, under middelalderen nådde kulten av henne nye høyder, spesielt i Frankrike, hvor det på 1100-tallet var hele tre steder som gjorde krav på å ha hennes grav. Når Dan Brown i Da Vinci-koden hevder (s. 279) at kirken helt fra de første århundrer ”forbød hennes navns nevnelse” fordi kirken egentlig visste at Maria var mor til Jesu barn, er dette så motsatt de faktiske historiske forhold som det kan få blitt.

 

(B) Maria-legendene inneholder ingen omtale av Josef av Arimatea. Han er derimot en ganske sentral skikkelse i en annen krets av fortellinger som oppstod ved overgangen fra 1100- til 1200-tallet: gralsfortellingene. Disse ble både av forfatterne og leserne den gang oppfattet som rene fiksjonsfortellinger. De representerer begynnelsen på den europeiske roman, og handler i fiksjonens form om begivenheter i det første og andre århundre etter Kristus. Til denne tiden henlegges også den legendariske Kong Arthur av England og hans riddere. (Hvis kong Arthur overhodet har vært en historisk person, hørte han hjemme omkring 500 e. Kr.).

 

Maria Magdalena forekommer overhodet ikke i noen av gralsfortellingene, og forbindes ikke i noen av dem med gralen. ”Gralen” er i den eldste fortellingen det fat som det innviede nattverdbrødet ligger på, i senere utgaver av fortellingen blir den først det beger som Josef av Arimatea samlet opp blodet i, da han tok Jesu døde legeme ned fra korset, til slutt identifiseres dette begeret med det som Jesus holdt i sine hender under den siste nattverd. Den implisitte identifisering av vinen med Jesu blod forutsetter den ortodokse kirkelige nattverdlære. Gralsfortellingene er i det hele tatt svært ortodokse, og inneholder ikke den minste antydning om at ”gralen” skulle henspille på ”blod” i en helt annen betydning enn Jesu blod i nattverden. Dette hevdes like fullt av forfatterne av Hellig blod.

 

Fullstendig uten grunnlag i gralsfortellingene hevder de at selve ordet ”gral” oppstod ved en rent språklig misforståelse. Det opprinnelige ordet var sammensatt: sangraal eller sangreal, og dette ble feilaktig delt i de to ordene san og graal, ”hellig” og ”gral”. Men det sammensatte ordet betydde opprinnelig noe helt annet, nemlig sang real. Og dette betyr ”kongelig [real] blod [sang].” Det språklige misfoster ”hellig gral” sikter altså opprinnelig til ”det kongelige blod” fra Jesus som Maria var bærer av, da hun fødte hans barn, og siktet videre til videreføringen av Jesu blodslinje i det merovingiske dynasti. I Da Vinci-koden blir dette til påstanden: ”Gralen er en person” (s. 261). Gralen er Maria Magdalena!

 

Teorien om sangraal som det opprinnelige ord holder imidlertid ikke vann. I de eldste gralsfortellingene forekommer aldri det sammensatte ordet, men bare ordet gra(a)l alene. Det kommer av et latinsk ord for stor tallerken, gradalis, og betegner nettopp en slik gjenstand i de eldste fortellingene: den tallerken nattverdbrødet ble båret på. Forfatterne av Hellig blod er dessuten åpenbart ukjent med middelalderfransk. Blod het ikke sang, men sanc, der siste lyd ble uttalt som en tydelig k. Hadde ordet gral oppstått slik disse forfatterne hevder, skulle ordet vært kral, ikke gral.

 

Dan Brown overtar teorien om sangraal som kongelig blod, og om at gralen ikke betegner en gjenstand, for eksempel et beger, men en person og en blodslinje. Men han vil ha både i pose og sekk. Han går derfor tilbake til den forståelse Hellig blod har forkastet, nemlig at gralen allikevel sikter til begeret med Jesu blod. Denne beger-formen blir helt sentral hos Dan Brown: den svarer angivelig til et gammelt symbol for det kvinnelige, og gjenfinnes i Da Vincis ”nattverden” som den V som dannes ved at Jesus bøyer seg til høyre, og skikkelsen til venstre for ham bøyer seg til venstre. Men her må Brown simpelt hen bestemme seg. Gralen kan ikke både være et kongelig blod og et konkret beger, knyttet til nattverden.

 

Ideen om at skikkelsen til venstre for Jesus ikke er apostelen Johannes – som vanlig antatt – men Maria Magdalena, har Brown ikke funnet på selv. Den lanseres i Lynn Picknett og Clive Prince, The Templar Revelation, London 1997. I denne boken godtas påstanden om at Leonardo Da Vinci tilhørte Sions-ordenen, han hadde derfor interesse av å “smugle” Maria Magdalena inn i et ellers tradisjonelt nattverdbilde.

 

Det Picknett og Prince åpenbart er uvitende om, er at det finnes tallrike nattverdbilder fra samme tid og tidligere, malt av helt andre enn Leonardo, der skikkelsen nærmest Jesus på tilsvarende måte er skjeggløs og med feminine trekk. Dette var måten man i middelalderens og renessansens kirkekunst avbildet apostelen Johannes som en svært ung mann. Leonardo da Vincis avbildning av Johannes er med andre ord helt ”normal”; det finnes talløse eksempler på lignende gjengivelser av ham. Og Leonardo var ikke medlem av eller stormester i Sion-ordenen, for det eksisterte ikke på hans tid, og Plantards liste over stormestere gjennom tidene er hans egen fiksjon.

 

Påstanden om at Maria Magdalena var av Benjamins stamme savner et hvert grunnlag i hele det tilgjengelige kildemateriale, og er en ren konstruksjon av Baigent & Co for å få deres egen teori til å gå opp med Plantards fiktive påstander om at merovingerne nedstammet fra Benjamin.

 

Påstanden om et ekteskap mellom en merovingerkonge og en etterkommer av Maria og Jesus på 400-tallet e. Kr. i Hellig blod er fri fantasi. (Se dokumentasjon av dette i min bok Den ukjente Jesus, s. 102–104). Forfatterne overser dessuten at kongelige slektslinjer i antikken og middelalderen utelukkende ble regnet gjennom mannlige etterkommere, ikke kvinnelige.

 

6. Uredelighet?

Da Hellig blod i 1982 lanserte teorien om at Sion-ordenen var vokterne av ”hemmeligheten” om Jesu virkelige etterkommere, og at Pierre Plantard derfor hadde ”rett” til eneveldig kongeverdighet over et forent Europa, fikk franskmenn flest seg en god latter, og Pierre Plantard selv fikk svært kalde føtter. Her hadde han fått atskillig mer enn han noen gang hadde bedt om, og han benektet i flere intervjuer at han skulle være noen etterkommer av Jesus. Noe slikt hadde han aldri påstått, og noe slikt var heller ikke påstått i de pergamentrullene som var funnet i landsbykirken i Rennes le Château.

 

Som vi allerede har sett, innrømmet Plantard i 1993 at hele Sion-ordenen var hans eget fantasiprodukt. Plantards litterære talsmann, Gérard de Sède, utga i 1988 en ny bok, der han karakteriserer Plantard som en plattenslager (fumiste) og hans påstander om sin merovingiske avstamning som fri fantasi. Da forfatterne av Hellig blod utgav sin egen bok på ny i 1996, velger de å ikke nevne noe av dette med ett eneste ord. De utgir boken fra 1982 helt uforandret, bare med et nytt for- og etterord der de forsøker å skape det inntrykk at de eneste som kom med kritikk av førsteutgaven var biskoper og andre med en kirkelig agenda. At deres eget kildegrunnlag i mellomtiden var avslørt som fabrikert av Plantard og hans venner, og at ikke en eneste faghistoriker på kloden hadde tatt boken deres seriøst, velger de derimot å forbigå i taushet.

 

7. Sex-kult eller kongelig dynasti?

Det samme gjør naturligvis også Dan Brown i Da Vinci-koden. Ikke bare det, han skaper i romanen det inntrykk at forfatterne av Hellig blod faktisk står for oppfatninger som i dag deles av alle ledende forskere i verden.

 

Men på ett punkt har Brown åpenbart funnet Hellig blod helt uspiselig. Det gjelder Sion-ordenen – og dermed forfatternes egen – politiske agenda. Dan Brown er amerikaner, og har svært liten sans for kongelige dynastier og blodslinjer, og for avskaffelse av demokratiet i sin alminnelighet. I Hellig blod kunne han dessuten lese at Europas Forente Stater under den nye kongen av Jesu ætt ville kunne bli sterkere enn selv Amerikas Forente Stater (s. 452).

 

Her har Dan Brown et dilemma. Enten eksisterte virkelig Sion-ordenen, og hadde da den politiske agenda som ”Ordens-dokumentene” sier at den hadde – Pierre Plantards agenda. Eller så er og var Sion-ordenen en ren fiksjon, og da står det enhver fritt å tilskrive ordenen den agenda man selv måtte finne på. Dan Brown sier igjen som Ole Brum: ja takk, begge deler.

 

Ifølge Dan Brown eksisterer virkelig Sion-ordenen, men den har en helt annen agenda enn angitt i Ordens-dokumentene. Den har helt fra begynnelsen hatt en feministisk agenda. Eller ikke egentlig det heller: den egentlige agenda har vært å oppnå den mystiske forening med Gud som opptrer umiddelbart etter orgasmen under rituelt samleie.

     

      I antikken trodde man at mannen var åndelig ufullstendig inntil han hadde hatt omgang med det hellige kvinnelige. Den fysiske foreningen med kvinnen var den eneste måten mannen kunne bli åndelig fullkommen på, og til sist oppnå gnosis – kunnskap om det guddommelige. Siden Isis’ dager hadde sexriter vært ansett som mannens eneste vei fra det jordiske til himmelen. ”Gjennom foreningen med kvinnen,” sa Langdon, ”kunne mannen oppnå et høydepunkt da hjernen hans var helt tom, slik at han kunne se Gud” (Da Vinci-koden, s. 308–309).