DØDEHAVSRULLENE - en innføringsartikkel

En lettlest og meget informativ artikkel skrevet av Norges fremste ekspert på Dødehavsrullene. Som eneste skandinav er han med i det internasjonale forskerteamet som jobber med dokumentene. Når man har lest denne artikkelen, vil man ikke så lett la seg lure ...

En innføringsartikkel av Torleif Elgvin,
Norges fremste ekspert på Dødehavsrullene


Torleif Elgvin har sin doktorgrad på Dødehavsrullene fra det hebraiske universitet i Jerusalem. Han har vært rektor ved Caspari senter for ”Biblical and Jewish Studies” i Jerusalem og er Norges fremste kjenner av Dødehavsrullene. Som eneste skandinav er han med i forskerteamet som jobber med Dødehavsrullene. Han har publisert en rekke artikler på sitt fagfelt, og også utgitt flere bøker. Elgvin har oversatt mange av tekstene og skrevet det informative innledningskapitlet i boka Dødehavsrullene som ble utgitt av De norske Bokklubbene i 2004. Denne artikkelen stod første gang på trykk i tidsskriftet Religion og livssyn, 1/2003.

 

Et komplott?

«Den største akademiske skandale i vårt århundre!» Slik karakteriserte prof. Geza Vermes i Oxford i 1988 tregheten i utgivelsen av Dødehavsrullene og det faktum at han selv og de fleste interesserte forskere ikke hadde tilgang til en vesentlig del av disse skriftene.

”Det står et katolsk komplott bak det faktum at 80% av Qumranrullene ikke er utgitt. Vatikanet vet at rullene avslører ting som rokker ved etablerte kristne sannheter. Derfor holder det katolsk-ledede forskerteamet tilbake skrifter eller fragmenter som kan problematisere elementer i den tradisjonelle kristne tro.” Dette er hovedtesen i suksess-boken The Dead Sea Scrolls Deception av M. Baigent og R. Leigh fra 1991. En norsk utgave ble utgitt med tittelen Kampen om Dødehavsrullene i 2005. Du kan lese en tankevekkende anmeldelse av boka ved å klikke her.

 

”Flere av personene vi kjenner fra nytestamentet er omtalt under dekknavn i Dødehavsrullene. Den informasjon de gir oss gjør at historien vi kjenner fra nytestamentet må omskrives radikalt.” Bak slike påstander står den jødiske professor Robert Eisenman og australieren Barbra Thiering. [1] Men i sine bøker trekker de helt ulike konklusjoner om hvem som er omtalt, under hvilke dekknavn, og hva det betyr for den egentlige historie om døperen Johannes, Jesus, Jesu bror Jakob og Paulus. Når Thiering forteller at evangeliene lest med 'Qumran-briller' avslører at Jesus giftet seg to ganger, fikk barn, overlevde korsfestelsen som fant sted i Qumran ved Dødehavet og ikke i Jerusalem, vet man ikke om man skal le eller gråteÉ Vermes hadde nok rett i sin karakteristikk. De andre påstandene hører mer til mytenes enn virkelighetens verden. Det er tydelig behov for å sette både Dødehavsrullene og forskningen omkring dem i perspektiv.

 

Beduiner, arkeologer og somlete forskere

I perioden 1947-56 fant beduiner og arkeologer skriftruller og småfragmenter i elleve huler nordvest for Dødehavet. Syv av hulene lå rett ved ruinene Khirbet Qumran, derav betegnelsen Qumran-rullene (når vi i videre forstand taler om 'rullene fra Judea ørken,' inkluderer vi skriftruller og dokumenter fra de to jødiske opprør i 66-70 og 132-135 e.Kr., funnet i flere elvedaler nær Dødehavet og på fjellfestningen Massada). De største Qumran-rullene ble via mellommenn kjøpt opp av staten Israel rundt 1950. De er oppbevart i Israel-museet i Vest-Jerusalem, og ble behørig utgitt og kommentert allerede i 50-årene. Men størstedelen av skriftene sorterte under Jordan som hadde okkupert Vestbredden. Store mengder fragmenter havnet i Rockefeller-museet i Øst-Jerusalem. Jordanerne ga et internasjonalt forskerteam med utgangspunkt i det dominikanske senteret Ecole Biblique i Jerusalem oppgaven å sette sammen og utgi dette materialet. Rett nok var fire av åtte medlemmer i 50-årene katolikker, men noen innblanding fra Vatikanet hører til på fantasiplanet. Den eneste slagsiden forskerteamet hadde, var en skepsis vis-a-vis Israel og jødiske forskere, som bevisst ble holdt utenfor.

 

Teamet hadde et enormt arbeid med å sortere bitene, sette dem sammen og tolke innholdet. Det viste seg snart at prosessen med å utgi dem gikk sakte, og at materialet var altfor stort for en så liten gruppe. Medlemmene lot sine egne studenter og enkelte andre forskere få se på stoffet, de fleste forskere ble holdt utenfor. Grunnen var ikke at rullene inneholdt noe som truet kristne sannheter, men forskermessig stolthet. Man ville selv være de som skulle formidle disse skriftene til verden. Dårlig organisering og manglende finansiering gjorde at utgiverarbeidet tok tid.

 

I 1967 erobret Israel Øst-Jerusalem og Vestbredden. Den israelske arkeolog, general og statsmann Yigael Yadin hadde fått nyss om at enda en stor bokrull var i omløp. Under seksdagerskrigen sendte han en spesialtropp til Betlehem. Stilt overfor geværmunningen fant antikvitetshandleren Kando frem en sigareske med en ni meter lang rull, Tempelrullen, den lengste av de bevarte Dødehavsrullene. Senere fikk han $ 100.000 som betaling. Rullen var blitt mer beskadiget de elleve årene den hadde vært i Betlehem enn de 1900 årene den hadde ligget i hulen i ørkenen. Yadin sørget selv for å gi ut denne rullen, et møysommelig arbeid han brukte ti år på. Men hva med rullene og bitene som befant seg i Rockefeller-museet? Jødiske bibelforskere brant etter å få kikke på stoffet. Men israelske myndigheter våget ikke å gjøre noe som kunne provosere verdensopinionen eller kirkelige kretser. Grep man inn overfor kristne forskere som hadde fått et oppdrag av staten Jordan, kunne dette føre til sterke reaksjoner. Forskergruppen fikk derfor uforstyrret fortsette sitt arbeid som fremdeles gikk bedrøvelig sakte. Når et medlem døde, hadde han sørget for en arvtager innenfor sirkelen.

 

I Kampen om Dødehavsrullene hevdet forfatterne at bare 20% av rullene var utgitt. Sannheten var at 20% var utgitt i den offisielle serien Discoveries in the Judaean Desert, mens store deler var offentliggjort i andre bøker og artikler. Det er vanskelig å anslå prosenter, men det er nærmere sannheten at ca 20% ikke var utgitt i 1991.

 

I 80-årene ble forskerteamet utvidet til ca tyve, og den første jødiske forsker, israeleren Emanuel Tov, ble med. Kritikken mot sommelet tok til. I USA førte tidsskriftet Biblical Archaeology Review an i en kampanje for å få stoffet tilgjengelig for alle. I 1991 gjorde israelske myndigheter kort prosess. Deres egen Emanuel Tov ble innsatt som leder for forskerteamet, som ble reorganisert og utvidet til femti. Ca en tredjedel var jøder, en tredjedel katolikker, en tredjedel protestanter Ð og slett ikke alle var like 'troende.' Medlemmene fikk noen få års frist med å publisere materialet de ble tildelt. Videre skulle alle forskere kunne få tilgang både til fotografier av rullene og til originalene. Monopolet var endelig brutt. Snart ble alt stoffet gjort tilgjengelig på mikrofilm, og etterhvert på CD.

 

Det er gått tolv år siden frislippet. Alle tekstene er blitt presentert. I denne perioden er 28 bind i Discoveries in the Judaean Desert utgitt, mot ni i tiden frem til 1991. Det er blitt ny bevegelse i forskningen. Men bomber som rokker ved den tradisjonelle forståelse av nytestamentet har ikke blitt detonert. Hovedtesen til The Dead Sea Scrolls Deception har derfor falt død til jorden. Og det er tre katolske forskere som står i fremste rekke i diskusjonen om noen skrifter som har tydelige paralleller til avsnitt i nytestamentet. Jødiske forskere gir vesentlige bidrag, ikke minst til forståelsen av hebraiske og arameiske språkuttrykk og til esseisk lovtolkning sett i lys av den senere rabbinske tradisjon.

 

Qumran og esseerne

Hvordan kan vi summere opp forskningen pr idag? Qumran-rullenes hovedbetydning er ikke at de gir nytt lys over kristendommens tilblivelse. Ingen nytestamentlige personer er nevnt i rullene, som primært er skrevet de siste to hundreår før Kristi fødsel. Ut fra Carbon-14 datering og utviklingen av den hebraiske håndskrift kan det sikkert fastslås at de kopiene vi har av esseersamfunnets hovedskrifter, er kopiert i 1. årh. f.Kr. De kan derfor umulig omtale Jesus eller hans disipler. Eisenmans og Thierings teorier faller derfor sammen som et korthus. Qumran-skriftene gir oss derimot et revidert og langt mer variert bilde av jødisk tro og litteratur mellom 200 f.Kr og 70 e.Kr. Indirekte gir de dermed nytt lys også over nytestamentet, vi vet nå mer om den jødiske kontekst Jesus og de første kristne hørte til i. Dernest vet vi radikalt mye mer om hvordan teksten til det gamle testamente så ut på denne tiden.

 

Senteret i Qumran ved nordvest-bredden av Dødehavet tilhørte den jødiske esseerbevegelsen. Det berettes om esseerne i flere kilder fra 1. årh. e. Kr (den jødiske historieskriver Josefus, Filo fra Alexandria, romeren Plinius d.e). Det fortelles at esseerne talte fire tusen mann, og bodde omkring i Judea. Likhetene mellom disse klassiske beskrivelsene av esseere og menigheten som reflekteres i Qumranskriftene, er så påfallende at det må være samme bevegelse det er tale om. Videre lokaliserer Plinius esseerne til nordvestbredden av Dødehavet.

 

Esseerne var en gammeltroende prestestyrt gruppe, som brøt med det 'statskirkelige establisment' av jødiske makkabeerfyrster og fariseiske hoffteologer en gang i tiden 170 - 150 f.Kr. Det var to grunner til skismaet: De to gruppene sto for helt forskjellige 'kirkeår;' de var derfor uenige om når og hvordan de jødiske festene skulle feires i tempelet i Jerusalem. Dernest sto de esseiske prestene for strengere renhetsregler både i tempeltjenesten og livet ellers, f.eks. knyttet til seksualitet, gudstjeneste, matregler og handel. Enkelte forskere mener at esseerbevegelsens stifter, en prest Dødehavsrullene kaller 'Den sanne lærer' (the Teacher of Righteousness), var den øverstepresten som ble avsatt av makkabeerfyrsten Jonatan i 152 f.Kr., da Jonatan også overtok embedet som øversteprest med den religiøse og politiske makt det ga ham. Lærerens motpol kalles 'Den onde prest' Ð det er enten tale om en eller flere av makkabeerfyrstene (Jonatan eller hans bror Simon er gode kandidater) eller Jason som kuppet øversteprestembedet i år 170.

 

Det er tvilsomt om senteret i Qumran kan regnes som hovedkvarteret for esseerbevegelsen, slik mange forskere har antatt. Mens esseerbevegelsen ble til 170-150 f.Kr., ble bosetningen i Qumran grunnlagt ca hundre år senere. Og de eldste bokrullene skrevet av esseiske skrivere er kopiert rundt 150 f.Kr. Esseerbevegelsen er altså et eldre og langt mer utbredt fenomen enn denne ene bosetningen. Den tyske forskeren Hartmut Stegemann hevder at Qumran var esseernes forlagshus og boktrykkeri: Stedet der skinn ble garvet (ved en prosess som krevde kjemikalier fra Dødehavet), bokruller ble preparert og så kopiert av profesjonelle skrivere før de ble spredt til esseerne rundt om i Judea, eller solgt for å gi inntekter. Et stykke på vei kan Stegemann ha rett i dette. Det er tale om et studiesenter med mannlige esseere som beboere, kanskje rundt hundre til enhver tid. I den sentrale gravgården med rundt tusen graver ligger bare menn, de fleste under 40 år. Så parallellen til senere kristne klostre er ikke søkt. De som bodde i Qumran tilhørte en elitegruppe innen esseerne som påla seg selv særlig strenge renhetsregler og kaller seg selv 'Enhetsmenigheten.'

 

Da romerske soldater inntok Jeriko i juni år 68 e.Kr., i ferd med å slå ned det jødiske opprøret, gjemte Qumran-beboerne sitt kostbare bibliotek i hulene i nærheten. Samtlige beboere må siden ha omkommet eller blitt ført i fangenskap, siden ingen av dem vendte tilbake for å hente bokrullene igjen. Noen av dem kjempet videre på fjellfestningen Massada litt lenger syd, der det er funnet rester av to esseisk skrifter (Massada falt i april 74). Historikeren Josefus forteller at 'Johannes esseeren' hadde en aktiv rolle under dette jødiske opprøret.

 

Fra 1700-tallet har en del frimurer-retninger tatt utgangspunkt i 'esseernes hemmelige lære.' De påstår at døperen Johannes og Jesus tilhørte esseer-brorskapet, og at esseernes og Jesu esoteriske lære ble formidlet til dem gjennom en korsfarerorden. Det disse retningene hevder er esseisk lære, samsvarer overhodet ikke med det vi nå vet om esseerne fra deres egne skrifter. Frimurernes esseertradisjoner må derfor karakteriseres som rene legender uten noen historisk basis.

 

Hva slags bøker?

Rester av nesten ni hundre bokruller er funnet i Qumran, men bare ti-femten er noenlunde fullstendig bevart. En del bøker finnes i flere kopier, så vi sitter igjen med nesten seks hundre ulike skrifter. De kan inndeles i tre kategorier:

 

1) Kopier av skriftene i det gamle testamente. Noen av disse er kopiert i Qumran, de fleste er 'import' fra andre steder i Judea. Flere av disse er eldre enn esseersamfunnet.

 

2) Skrifter fra det videre litterære miljø i samtidens jødedom, særlig fra 2. årh. f.Kr. Noen før-esseiske bøker er skrevet på arameisk, esseerne selv skrev på hebraisk. Enkelte av disse andre bøkene var høyt ansett i esseersamfunnet, ble kopiert videre i Qumran og er funnet i flere eksemplarer. Noen av disse skriftene kjente vi fra før, enkelte hører hjemme blant de 'apokryfe' skrifter som er opptatt i katolske og ortodokse kirkers bibelutgaver (Sirak, Tobit). Andre bøker vi kjente fra før er Jubileerboken og 1 Enok (den siste regnes som autoritet av 1 Peters og Judas' brev). Mange skrifter er gjenfortellinger eller bearbeidelser av gammeltestamentlige skrifter. Det ser ut som lokale 'profeter' gjerne ga ut sine visjoner om nåtid og endetid i navnet til en bibelsk helt som Enok, Moses, Jeremia, eller Esekiel. I denne gruppen finner vi både salmer, 'profetiske' dikt om endetiden og dommens dag, samt katekismer og visdomsbøker som ligner på Salomos ordspråk og Siraks bok.

 

3) Skrifter fra esseersamfunnet og deres åndelige aner: Bibelkommentarer, liturgier, bønnebøker, salmesamlinger, katekismer, veiledning for menighetens ledere, polemikk mot andre jødiske retninger. Noen skrifter er tydelig esseiske, mens det i andre tilfeller er vanskelig å avgjøre om skriftene stammer fra esseerne eller har annet jødisk opphav. Et sted mellom førti og hundre skrifter har antagelig esseisk opprinnelse.

 

Qumranskriftene, Bibelen og tidlig jødedom

Før man fant bibelruller i Qumran og andre steder i Judea ørken, var de eldste hebraiske bibelhåndskrifter man kjente til, fra det niende århundre e.Kr. (det finnes langt eldre greske håndskrifter til begge Bibelens testamenter). I dag sitter vi med rester av mer enn to hundre bibelruller fra perioden 250 f.Kr. - 135 e.Kr. Flest kopier fins det av 1, 2 og 5. Mosebok, Jesaja og Salmenes Bok (mellom 15 og 32 kopier av hver). Med unntak av Ester er samtlige gammeltestamentlige bøker representert.

 

Bibelrullene fra Qumran viser at i små detaljer var det et sant mangfold av ulikheter mellom ulike bibelruller, slik det må være før boktrykkerkunsten ble oppfunnet. Forskjeller oppsto når Bibelen ble kopiert av nye generasjoner skrivere. Av og til ble samme bibelbok formidlet både i en kortere og en lengre utgave helt frem til 2. århundre f.Kr. (dette gjelder Jeremia og i noen grad Esekiel). Ca. 40% av bibelrullene fra Qumran ligger likevel nært opp til standardutgaver av bibelbøkene som vokste frem rundt Paulus' tid, og som våre moderne bibeloversettelser bygger på. Det ser ut som standardiseringsprosessen skjer i tiden rundt Kr.f., og vi må regne med at man fra den tiden hadde 'fasitutgaver' av de enkelte bibelbøker i tempelet i Jerusalem. Også nytestamentets sitater fra GT vitner om et visst mangfold av bibelruller og versjoner, både på hebraisk og gresk mark.

 

I noen detaljer vil nok fremtidige bibeloversettelser ta hensyn til de gamle rullene vi nå kjenner til, og endre på den tradisjonelle oversettelsen. Men markante forskjeller blir det bare i 1 og 2. Samuelsbok, der det ser ut til at vi har funnet en bibelrull som i kvalitet ligger over den tradisjonelle, og som bl.a. har med flere vers enn de vi hittil har kjent til.

 

De ca førti bibelrullene som ble kopiert av Qumran-senterets egne skrivere, er ofte svært frie i gjengivelsen, og kan av og til minne om en moderne 'Paraphrased living Bible.' Den berømte Jesaja-rullen, den eneste komplett bevarte bibelrull fra Qumran (fra ca 120 f.Kr.), er blant disse. Emanuel Tov har vist at vi kan identifisere en egen 'Qumransk skriverskole' med en særpreget ortografi og egne skrivertegn. Disse har kopiert både bibelruller og ikke-esseiske bøker i tillegg til samfunnets egne skrifter.

Både esseernes egne bøker og de andre jødiske skriftene de hadde i sitt bibliotek, beriker vårt kjennskap til jødisk historie og tro de siste to-tre hundre år frem til Jerusalems fall i 70 e.Kr. For første gang har vi lært å kjenne en jødisk menighet fra denne tiden fra innsiden: Deres bønner og liturgier, deres selvforståelse, tro, håp og frustrasjoner. Vi er også blitt kjent med en videre jødisk litteratur. Kanskje vi har funnet litt av det som sto i bokhyllene til Jesu synagogelærer i Nasaret og Paulus' lærere i Jerusalem. I hvert fall vet vi mer om hva som hadde preget både dem og andre jødiske lærere.

 

Både nytestamentlige tekster og Jesus trer dermed frem i skarpere konturer. Mere jødisk, og mere dynamisk enn vi før var klar over. Det er i dag ikke mulig å hevde at nytestamentet er en hellenistisk bok formet blant ikke-jødiske folkeslag. Tvertimot er den svært langt på vei en jødisk boksamling som 'tenker på hebraisk,' bare formulert og spredt på datidens verdensspråk, gresk.

 

Vi ser også tydeligere enn før at jødedommen en mangfoldig størrelse så lenge de hadde tempelet som en forenende institusjon, det fantes ingen normativ rabbinsk jødedom. Dagens ortodokse jødedom er et stykke på vei en videreføring av én av retningene i den mer pluralistiske jødedom frem til templets fall i år 70. Det var den fariseiske retning som ble mest toneangivende. Uten tempelet forsvinner både esseerne og prestepartiet saddukeerne ut av historien som egne grupperinger, og de jødekristne ble etterhvert utelukket fra synagogen i en langvarig prosess som varte flere århundrer.

 

Hva slags særpreg har menigheten bak Dødehavsrullene? Esseerne mente at de levde i endetiden. For dem er det gamle testamente en dagsaktuell bok. Den sanne lærer hadde lært dem at de bibelske profeter talte om esseernes egen tid, om deres menighet og deres motstandere i Jerusalem. For dem er Bibelens virkningshistorie ikke avsluttet, de er Skriftens siste generasjon, som fullender det Skriftene taler om. De har åpenbaringens ånd i sin midte slik Israel hadde det i profetenes tid. I Israels folk er det nå kun esseerne som er lydige mot Gud, som vet hvordan hans Lov skal tolkes. Det er de som er Lysets Sønner, de andre er Mørkets sønner som går på fortapelsens vei. Og Gud vil bruke esseerne når han skal fornye Israels folk og dømme både hedningene og de ugudelige lederne i Jerusalem. Fordi templet i Jerusalem er urent, er esseermenigheten et åndelig tempel, i gudstjenesten er de forent med himmelens engler. Ved sin lydighet mot Guds bud og sine bønner skaffer de soning for Israels land. De ventet to 'messiaser', en salvet prest og en salvet fyrste. Noen av deres tekster uttrykker også håpet om en endetidens profet og en endetidens lærer (en prest tegnet i bildet av Den sanne lærer), se f.eks. Johannesevangeliet 1:19.21.

 

Her er det klare paralleller til den første jødekristne menighets selvforståelse. Begge bevegelser så seg som Guds utvalgte rest som skulle bli utgangspunkt for en radikal fornyelse av Israels folk i den siste tid. Likeledes er det fellestrekk mellom hvordan Den sanne lærer og Jesus ser på seg selv og sin autoritet; men Den sanne lærer ble aldri regnet for messias av sine tilhengere.

 

Esseerne var strenge i sin lovforståelse. Mens fariseerne var et legmannsparti som gikk inn for nye løsninger som var praktikable i samtiden, sto esseerne for gammeltroende tradisjoner med røtter i presteskapet i Jerusalem. Flere evangelietekster vitner om at Jesus tar et oppgjør med den strenge selvforståelsen og lovtolkningen esseerne sto for.

Samtidig er det flere uttrykk fra Dødehavsrullene som har påfallende paralleller i nytestamentet. Tidligere ville mange forklare dette slik at kristendommens vugge sto hos esseerne, både døperen Johannes, Jesus og Paulus skulle ha gått i lære hos dem. Det er neppe riktig. Mange av parallellene er ganske enkelt alment jødisk arvegods fra denne tiden. Andre er bevisst adopsjon fra de nytestamentlige forfatteres side (ut fra likhetene i menighetenes selvforståelse): ”Vi vet at det er Jesus som er Messias og Verdens Lys. Da er det bare vi, hans disipler, som med rette kan kalles Lysets Sønner - selv om det var esseere som først formulerte denne selvbetegnelsen.” Videre må vi regne med at ikke så få esseere sluttet seg til den første Jesusbevegelsen, på grunn av den åndskraft og kjærlighet som karakteriserte denne jødiske reformbevegelsen: ”Det vi har håpet og trodd på, det ser vi nå sterkere demonstrert blant nasareerens følgesvenner, vi får bli med der Guds ånd nå blir utøst.” Kristne av esseerætt fikk kanskje sette sitt preg på flere nytestamentlige skrifter. Det kan se ut som Johannes-skriftene, Efeser- og Kolosserbrevet ofte er bevisst formulert for å klinge i ørene på tidligere esseere som nå hører Jesus-folket til.

 

Qum